A songwriter from Abbott, Texas
jan.erik@lomedia.no
Han har fylt 88 år, han nærmer seg nitti – han er en legende. Når han ikke er «on the road again», så tilbringer han noen få måneder med familien på Maui, en av øyene på Hawaii. Der sitter han kanskje og filosoferer over et innholdsrikt liv, sine fire ekteskap og et helt ishockeylag med barn, der sitter han kanskje og røyker litt marijuana, og hvis han titter på seg sjøl i speilet, letter litt på hatten, ser han det hvite gammelmannsskjegget og indianerflettene. For egentlig er han en cowboy fra den lille byen Abbott i Texas, langt sør i USA. Og har du ikke skjønt det nå, så er det altså snakk om Willie Nelson, en av countrymusikkens store sønner, en mann med mange hits, men som kanskje er aller mest kjent for coverlåta «Always on my Mind», en tåreperse som handler om – tro det eller ei – kjærlighetssorg.
I 2015 skrev han bok om sitt liv, godt hjulpet av en kompis kalt David Ritz. Litt usikker på hva Ritz har bidratt med her siden boka er skrevet i jeg-form og er så personlig som sånne bøker ofte blir, men litt språkvask kan jo aldri skade – ikke en gang for en profesjonell songwriter.
Hvem er så Willie Nelson? Kjent for sine 4. juli-pikniker, gedigne konserter for hippier og andre uten altfor mye penger. Pluss noen til. Og ifølge denne boka er han en svært så amerikansk og sensitiv person, varm og omsorgsfull, venn med de fleste, full av romantisk kjærlighet, et oppkomme av ideer – særlig musikalske – og temperamentsfull. Men framfor alt veldig glad i musikk. Nærmest i alle sjangre. Og dernest i damer – han lever nå sammen med Annie i sitt fjerde ekteskap, de tre første sloss og kranglet han seg mer eller mindre ut av. Det er han relativt åpen om i boka. Og merkelig uten særlig bad feelings. Han er far til sju barn, hvorav seks er døtre og en sønn (som døde relativt ung) som han påstår at han elsker over alt på denne jord, men det er også et faktum at han ikke har vært hos dem hele tida – akkurat der er han som kunstnere flest. Han skriver om dette følgende i boka: «I can say how deeply I love them. I can say how they, each of them, possess enormous talents. I can let them know that I‘m proud of them. And I can express deep regret for not spending more time with them. I believe the children of entertainers – especially the children of wandering troubadours – pay a big price. Sharing your dad with the world isn’t fun.»
Altså den tradisjonelle historien, den tradisjonelle unnskyldningen. Den holder nok for mange, jeg syns den alltid har vært tynn. Syltynn. Henrik Ibsen, vår feirede dikter, brukte en som lignet. Den holder ikke den heller. Men nok moralisme, hva er dette for ei bok?
Det fins grovt sett to typer biografier, sjølbiografier og biografier som andre har skrevet. Sistnevnte blir naturlig nok litt mer «objektive», de ser jo per definisjon den biograferte utenfra. Sjølbiografier, derimot, kan bli veldig sneversynte – ja nærmest litt introverte og skrytende særlig hvis hovedpersonen er en smule sjølopptatt. Willie Nelson er nok dessverre det.
Vi møter en person her som tar for seg det meste av det livet byr på, det gode som det litt mindre gode, det lovlige som det illegale. Nelson og hans kompiser lever iblant som ville dyr, de både røyker og drikker – Nelson er fortsatt en varm tilhenger av å legalisere marijuana. Et par andre narkotiske stoffer funka ikke så bra på ham da han prøvde, back in the fifties and sixties, så de holder han seg unna. Noe særlig politisk engasjement er det vanskelig å finne hos ham de første årene av hans utsvevende liv, men i den seinere tid har både småbønder med familiebruk og planetens overlevelse blitt temaer han trykker til sitt bryst. Blant annet i kompaniskap med sin canadiske musikervenn Neil Young. Andre stjerner han pleide og pleier omgang med, og beundrer, er Johnny Cash og Kris Kristoffersen.
Men aller mest, i hvert fall om vi skal tro boka, er han en songwriter, en countryman. Med tekster som er lett gjenkjennelige i all sin enkelhet, i all sin konkrethet, i all sin lengsel etter kjærligheten vi alle drømmer om å finne, men som ofte visner. Nelson vinner aldri som sin kompis Bob Dylan noen nobelpris i litteratur, men tekstene hans er helt sikkert ærlig ment. De er på sett og vis en cowboy på vei mot solnedgangen verdig.
Men skal jeg velge mellom Willie Nelson som forfatter eller musiker, velger jeg nok tross alt det siste.
