JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I siste og sjette bind av den nesten 5000 sider lange serien «Verden som var min» har vi endelig kommet til året 2014, året da Ketil Bjørnstad fikk denne megalomane ideen om å skrive en skjønnlitterær roman i Knausgård-stil – altså ei bok om sitt liv ispedd en del historiske og faktiske rammebetingelser fra den såkalte virkelige verden. Og vi får vite det jeg sjøl har lurt på allerede fra bind 1: Hvordan kunne forlaget akseptere prosjektet? Det viste seg da også at først gjorde Aschehoug heller ikke det, han ble refusert, forfatteren ble sur og furten og dro hjem til Bekkelaget og søkte trøst hos kona, dattera og de to kattene. Med en utvetydig undertekst til Aschehoug: Dere er jeg ferdig med etter et langt samliv. Som leser er forlagets beslutning fullt forståelig, vi lever ikke i de tykke mursteiner tidsalder – men det er også lov å ombestemme seg, det er lov å ta feil. Begge deler gjorde forlaget, og beklagelsen kom etter ei uke. Det har forlaget neppe angret på, serien er i hvert fall en kommersiell suksess – noe et forlag alltid må tenke seg muligheten og umuligheten av før de antar et manus.

Dette bindet strekker seg altså fra 2010 og til og med 2019. I dette tiåret dør både Ketils mor og far med bare ni måneders mellomrom. Han bruker mye plass på å skildre deres siste dager, her viser han seg fram i all sin omsorgsfullhet. Mye av dette er både ømt og vakkert, det er nært og følsomt, godt skrevet, men kanskje litt too much for oss lesere.

At han igjen har behov for å gjenta sitt nærmest angstbiterske og patologiske forhold til sine kritikere – og særlig de som har gitt ham dårlige kritikker opp gjennom en helt enestående omfangsrik kunstnerisk karriere – er påfallende. Her går Bjørnstad-gutten, som han kaller seg i dette skjønnlitterære universet, altfor langt. I hvert fall sier det mye mer om ham sjøl enn om de her unevnte kritikerne, og det tror jeg neppe er forfatterens hensikt. La nå den ballen være død – Bjørnstad har fått mye velfortjent ros både som forfatter, utøvende musiker og komponist gjennom årene – unødvendig sutring av denne typen kler verken han eller noen andre. Dessuten er det helt uinteressant lesning for oss andre.

Et par andre minus i boka er også forfatterens trang til å droppe svært mange navn med kjendisstatus som han enten møter, nesten møter eller blir venner med. Også her skinner det ganske tydelig gjennom hvem han liker og hvem han ikke liker. De han liker er han raus nok til eksplisitt å gi de store blomstrende ord som de sikkert fortjener, de andre får passet sitt påskrevet helst mellom linjene, men uten sjanse til å forsvare seg.

Det er et helt uttalt kriterium for denne sjølutleverende serien at den samfunnsmessige og politiske rammen disse 60 årene utspiller seg i ikke bare skal nevnes sånn helt tilfeldig, men også drøftes politisk – ja, liksom være forfatterens alibi for å skrive denne typen virkelighetslitteratur, en sjanger han tydeligvis ikke har den aller største respekt for. Verken Karl Ove Knausgårds eller Vigdis Hjorths litteratur i sjangeren blir rost opp i skyene, for å si det mildt. De politiske analysene er ikke spesielt dyptpløyende, han ville nok fått trøbbel med å stå til en akademisk grad på universitet med dette. Det hjelper lite at han bekjenner sitt sterke forhold til SV. En sentral hendelse som 22. juli 2011, for eksempel, får en ganske stemoderlig behandling i et politisk-analytisk perspektiv. Og det han er aller flinkest til å få med seg er alle terroranslagene som har skjedd i dette tiåret pluss de mange flystyrtene. Hva er hensikten med det siste?

Det Bjørnstad imidlertid får til godt i denne romanen er skildringen av alderdommens forbannelse. At årene går, at kropp og sinn forfaller – at døden står for tur. Ikke bare dør venner og bekjente rundt ham, men også Bjørnstad opplever at mye ikke er ved det gamle – kroppen skranter, hukommelsen er ikke hva den var – det hele bekymrer ham. Samtidig advarer han mot at han ikke ønsker å stå fram som en grinte gammel gubbe. Men at det er en underlig verden han lever i, bekrefter han flere ganger.

Jeg er glad i tjukke bøker, jeg er glad i lange historier. Og har ikke noe imot at de er personlige så sant de ikke er private. Men etter å ha lest ferdig side 803 i Ketil Bjørnstads siste epos, tenkte jeg: Det er nok nå.