JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ia Genberg (født 1967) er en svensk forfatter som debuterte skjønnlitterært i 2012 med romanen «Söta fredag». Deretter kom det en roman til året etter (Sent farväl) og en novellesamling i 2018. I fjor fikk hun den svenske prestisjetunge August-priset med sin nye roman «Detaljene». Den er nylig utkommet på norsk, oversatt av Bodil Engen.

Romanen består av fire deler, eller fire portrettlignende tekster, med titler etter fire mennesker som har betydd mye for fortelleren gjennom livet – Johanna, Niki, Alejandro og Birgitta. Førstnevnte er en chilener som satt ved siden av Victor Jara på stadion i Santiago, sistnevnte er fortellerens mor, og kapitlet om henne innledes sånn:

«Vi lever så mange liv inne i livet vårt, mindre liv med mennesker som kommer og går, venner som forsvinner, barn som vokser opp, og jeg forstår aldri hvilket av livene mine som er selve rammen. Når jeg har feber eller er forelsket, fremstår alt som så selvfølgelig, selve mitt ‘jeg’ synker tilbake og gir plass til en navnløs lykke, en helhet med detaljene bevart, uadskillelige og tydelige ved siden av hverandre.»

Dette ikke bare oppsummerer hva denne romanen handler om, det oppsummerer også noe viktig om hva livet kanskje er – for de aller fleste av oss. Om vi tenker etter.

Fortelleren i denne romanen, som både har feber og til tider er stormfullt forelsket, er en kvinne som ikke lever noe A4-liv. I denne romanen ligger hun for det meste i sengen og reflekterer over et levd liv, om mennesker hun har møtt og begivenheter hun har vært gjennom. Det er ikke noe spesielt oppsiktsvekkende ved det, det som imidlertid slår meg som leser er hvordan hun evner å bearbeide dette stoffet – hvordan hun klarer å dokumentere at et liv i lidenskap, engasjement og pasjon er et utsatt liv, men kanskje det eneste livet som gir mening. Skjønt, det er ingen moralistisk tekst, vi blir aldri fortalt hva som er rett og galt. Men Genberg gir dette livet et vakkert språk.

Det er, akkurat som romanens tittel, nettopp detaljene som får romanen til å svinge. Vi møter en tekst som ikke er så lang, men den er nesten fri for innrykk – det skaper en slags leserytme, det også, du får aldri noen hvile. Når heller ikke punktumer strøs ut i utide, tvinges du med, og videre – nærmest enten du vil eller ikke.

De fire nevnte kapitlene har to ting til felles. Vi møter samme forteller, og fortelleren – som er en kvinne – har et sterkt og alt annet enn likegyldig forhold til mennesker hun møter og har møtt. Og bakom hviler en slags oppgjort sorgprosess. Det handler svært ofte om kjærlighetsforhold som har vært relativt kortvarige, men intense – og som har etterlatt seg en særegen form for savn. Det er rart hvor godt vi husker alle våre tidligere kjærester, tenker jeg som leser – det er akkurat hva Genberg med denne romanen minner meg på, hun setter i gang refleksjonsprosesser av nettopp denne typen. Det er noe Marcel Proust-aktig over denne teksten, men den er mye mindre omstendelig – og heldigvis ikke så lang som for eksempel «På sporet av den tapte tid».

Vi er i all hovedsak stedbundne til Stockholm, men tar også en liten avstikker til Galway på den irske vestkysten og Stavanger på den norske. Tiden det foregår i er 1990-tallet hvor særlig det forestående millenniumskiftet står fram som en forventningens rundingsbøye. Men aller viktigst er kjærligheten, den gir romanen aldri slipp på.