JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hvem husker vel ikke Donald Trumps trusler om en mur på grensa mellom Mexico og USA? Presidenten skjønte jo lite av flyktningpolitikk, av verdens urettferdighet, av noe særlig annet enn America First. I tillegg var han som alle amerikanere er en innvandrer. Urbefolkningen i USA, de noen kaller indianerne og andre kaller native americans, er de ekte amerikanerne – resten er flyktninger, innvandrere av ulike grunner. Sånn er det bare. Men det er ikke hovedpoenget her.

Den amerikanske forfatteren Jeanine Cunnins, med tre romaner på samvittigheten, har skrevet den dramatiske fortellingen «Amerikansk jord» som nettopp tar opp en del av det allerede nevnte. Riktig nok på skjønnlitterært vis. Skjønt, denne storyen kunne like gjerne vært fra den brutale virkeligheten – ja, den er derfra.

Bokas åpningssekvens handler om et mord på en hel storfamilie. Bare mor Lydia og hennes sønn Luca overlever. På mirakuløst vis. Resten skytes ned i et attentat – fra Lydias mann til hennes mor og far, 16 mennesker i tallet. Mannen hennes Sebastian er nemlig journalist i den mexicanske byen Acapulco, og journalisten skriver ikke smånotiser eller lødig underholdningsstoff. Nei, han avslører de du aldri skal kødde med i Latin- og Mellom-Amerika: mafiaen og narkokartellene. For gjør du det, står sjelden livet til å redde. Døden inntreffer altså i denne romanen allerede på de første av de over 400 sidene. Hva gjør Lydia med det?

Først blir hun sjølsagt nesten skremt til døde av frykt og redsel, så skjønner hun at Mexico ikke er et blivende sted verken for henne eller hennes åtte år gamle sønn – de må nordover, de må til el norte. Og hvor er så det? Ka du tru? USA, sjølsagt.

Lydia er ei tøff dame, 32 år og innehaver av en bokhandel. Hun pakker de få eiendelene hun har her i livet og setter kursen nordover. Det er denne reisen, som er mer farefull enn de fleste som bare er fortrolig med bergensbanen kan ane, store deler av romanen handler om. Redsel for å bli innhentet av mannens morderbande forfølger henne hele tida.

På reisen møter de andre med minst like gode grunner til å starte en ny tilværelse i Junaiten som dem. De blir etter hvert et lite lag som deler gateleie og andre ubekvemme overnattingssteder sammen – og ikke minst deler de den knappe plassen det er på taket av mexicanske tog på vei mot grensa. De klamrer seg fast så godt de kan, men det hindrer likevel ikke at noen faller av og blir en del av de evige jaktmarker.

Lydias kjærlighet til sin sønn er grenseløs. Det er hjerteskjærende å lese om den. Særlig i lys av at Lydia på ingen måte har vært i stand til å bearbeide sorgen etter at hele hennes familie er blitt utradert. Ingen begravelse var mulig, de måtte bare stikke av så raskt det lot seg gjøre. Bearbeidelsen av sorgen må skje på reisa nordover.

Hvis du er opptatt av flyktningpolitikk, skal du lese denne romanen. Eller hvis du tror at verden handler om deg og meg, om vårt eget lille land. Og bare det. Under lesningen så jeg for meg bildebrokker av afrikanske flyktninger på vei fra sitt kontinent til Europa – i uvær og ugjestmilde farvann på Middelhavet. Jeg tenkte på samholdet, solidariteten som disse menneskene på flukt viser hverandre. For disse, om noen, er i samme båt. De må vekk fra der de kommer fra sjøl om de ikke har noen store forhåpninger til det stedet de skal – det eneste de kan håpe på er at det er noe bedre dit de skal, om de kommer fram i livet, enn det stedet de reiste fra.

«Amerikansk jord» er en fiksjon, men alle veit at dette like gjerne kunne vært en sakprosabok. Du skal være kald rundt hjerterøttene om du ikke blir grepet av denne. Og når Lydia er ved reisens mål, kan puste ut, holde rundt sin kjære Luca og vite at livet går videre – hva er det da hun gjør? Jo, hun tar fram sin yndlingsbok, Gabriel Garcia Marquez’ udødelige «Kjærlighet i koleraens tid» og leser den igjen og igjen, både på spansk og engelsk. Da rant i hvert fall mine øyne over sine bredder. Og jeg tenkte: Kan det bli vakrere?