JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Statsviter Aksel Braanen Sterri er kjent for flere av oss som et engasjert, politisk tenkende menneske. Blant annet var han en av initiativtakerne til den sosialdemokratiske tenketanken Progressiv som ble lansert i 2012, en tenkertank som fikk kort levetid. Om debattboka han nå har skrevet – Tilbake til politikken – vil leve noe lenger, er det kanskje for tidlig å si noe om. Personlig syns jeg imidlertid det er en uting at forlaget Kagge ser seg nødt til å krydre hele den ene innbretten på smussomslaget av boka med å kursivere hva Jonas Gahr Støre, Torbjørn Røe Isaksen, Cathrine Holst, Harald Eia og Gerd-Liv Valla mener om denne boka. De er sjølsagt positive alle sammen – ellers hadde de neppe stått der.

Det beste som kan sies om dette er at disse til dels panegyriske ordene ikke er Braanen Sterris verk – hans tanker og meninger om Arbeiderpartiet med nogo attåt bør vurderes uten for mange av disse kjendissitatene i bakhodet. For sjøl om forfatteren er kritisk til mange sider ved Arbeiderpartiets politikk, ligger hans sosialdemokratiske holdning i bunn av hans refleksjoner. Det er ingen bombe, og heller ikke spesielt opplysende eller intellektuelt stimulerende for leserne, at den nyslåtte Ap-leder Gahr Støre hilser dette velkommen.

Arbeiderpartiet må være – og underforstått bli – et frihetsparti, mener forfatteren. Det kan det være mange som er enige i, men det er ikke sikkert de ønsker seg mer valgfrihet i skolen eller såkalte ordnede forhold for sexarbeidere av den grunn. Braanen Sterri argumenterer sterkt for dette, etter min mening med vekslende hell. Bedre er han etter mitt skjønn – og sjølsagt politiske syn – når han slår et slag for en mer sosial boligpolitikk, en verdig trygdepolitikk og en pensjonsreform som sikrer sliterne i arbeidslivet den alderdommen de fortjener. Og har krav på. Dette fordi her har forfatteren klart å inkludere det sosiale aspektet, fellesskaps- og solidaritetstanken som hele den sosialdemokratiske bevegelsen alltid har lent seg mot. Det er ikke noe sidrumpet ved dette, solidaritet trenger ikke å fornyes. Solidaritet trenger å bli praktisert. Solidaritet og fellesskap er ingen teoretisk konstruksjon, det er en politisk praksis. Og det fins nok av dem som mener at det nettopp er solidariteten det moderne norske Arbeiderpartiet har skylt ut sammen med badevannet.

Frihet – det er Braanen Sterris stikkord for en bedre sosialdemokratisk politikk, tilpasset våre dager og den kommende generasjon. Nærmere bestemt friheten til å være herre i eget hus, friheten til å bestemme over seg sjøl. Dette er for øvrig et frihetsbegrep som filosofer og andre tenkere har diskutert og problematisert i tusenvis av år. Så det er godt tenkt, men ikke overdrevent originalt. Braanen Sterri skriver: «Det er ingen motsetning mellom frigjøring og solidaritet. En politikk som gir folk mer kontroll over eget liv, er positiv både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Derfor er den god sosialdemokratisk politikk. Konsekvensen av Arbeiderpartiets politikk i over 120 år er at vi i dag lever i et av de beste og frieste samfunn i verden. Skal partiet vinne makten tilbake og forbli Norges viktigste folkeparti, må det tørre å la ideologien styre. Skal Arbeiderpartiet fortsatt vinne folkets hjerter, må friheten være ledestjernen.»

Denne boka er ikke bare snill med Arbeiderpartiet. Og bra er det. Kritikken av partiets boligpolitikk er ganske streng. Her mener forfatteren at partiet frir alt for mye til velgerne, og særlig til middelklassevelgerne som partiet etter hvert har fått mange av. Braanen Sterri skriver: «Hvis Arbeiderpartiet ikke tør å gjøre det som er rett fordi de er redde for å gjøre noe som er upopulært hos velgerne, er partiet ferdig med å være en skapende kraft i det norske samfunnet.»

Dette er sjølsagt riktig, men gjelder vel antagelig de fleste politiske partier.

Makt over eget liv er altså essensen. Det fordrer en sterk vektlegging av hvilken sammenheng og hvilket miljø den enkelte står i – enten det er på arbeidsplassen eller utenfor den. Vi er lite i kraft av bare oss sjøl – samtidig er vi neppe rene produkt av arv og miljø. En politikk som ivaretar både det sosiale og individuelle perspektivet har alltid vært høyt skattet, så vel i praktisk politikk som ideologisk. Uenigheten handler som oftest om virkemidlene. Braanen Sterri skriver: «Det er kun når vi både indentifiserer oss med våre mål og har evnen til å nå dem, at vi er frie. En slik forståelse av hva som skal til for at vi faktisk har makt over eget liv og er frie, kan gi grunnlag for en ny politikk. Politiske virkemidler kan hjelpe folk til å få mer kontroll over eget liv. Med andre ord: Politikken kan bygge veier som gjør at vi kan gå hvor som helst, men den kan også bygge broer som fører oss til målene vi ved nærmere ettertanke selv vil nå.»

Ikke dårlig tenkt dette, men som Olof Palme så treffende har formulert det: Politikk handler om å ville.