JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Arbeiderbevegelsen og det grønne skiftet

Nils-Henning Hontvedt:
Arbeiderbevegelsen og klimakrisen
Splid eller handlekraft?
Svein Sandnes Bokforlag 2021

Sandnes forlag

jan.erik@lomedia.no

Vi er på landsmøte i Arbeiderpartiet. Året er 1990. Partileder Gro Harlem Brundtland sa blant annet dette: «Kampen for klima, miljø og sysselsetting må være et felles ansvar for et samlet parti, for ungdomsbevegelsen og for fagbevegelsen. Det er ingen andre som kan ta ledelsen i dette arbeidet.»

Legg merke til den siste setningen – det er sånne utspill, sånne påstander som har fått resten av norsk arbeiderbevegelse til å steile og riste oppgitt på hodet over en grenseløs arroganse. For norsk arbeiderbevegelse har alltid vært, og er fortsatt, mye mer enn det norske Arbeiderpartiet. Ikke før Arbeiderpartiets topptillitsvalgte skjønner det, vil arbeiderbevegelsen komme videre. Dette er imidlertid min egen påstand, ikke Nils-Henning Hontvedts som har skrevet denne boka som handler om arbeiderbevegelsen og miljø- og klimakrisa – så vel nasjonalt, som internasjonalt. Skjønt, jeg lurer kanskje på om han ikke kunne ha skrevet dette også om han hadde vært litt dristigere.

Hontvedt er historiker, har vært medlem av både Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet, vært ordfører i Horten og blant annet skrevet en svært interessant og god bok om Ole O. Lian, en av LOs første ledere – en bauta i norsk fagbevegelses historie som har fått en svært stemoderlig behandling. Men nok om det, denne boka handler ikke om Lian.

Hontvedt gir i denne boka en historisk framstilling av arbeiderbevegelsens forhold til klimakrisa og miljøbevegelsen. Og la det være sagt med en gang: denne historien er ingen solskinnshistorie. Trygve Bratteli var tidlig ute, det samme var nevnte Brundtland – men det er likevel ikke Arbeiderpartiet som har gått i bresjen for grønn politikk her til lands. Til og med borgerlige partier som Venstre må sies å ha vært mer på banen, mer framoverlente her.

Hvorfor har så sosialdemokratiet ikke helt hengt med i timen når det grønne skiftet har stått på pensum? Hontvedt peker på tre viktige strømdrag. For det første er det sosialdemokratene som særlig etter andre verdenskrig har vært forkjemperne for forbrukersamfunnet. Etter hvert som velferdsstaten vokste fram, ble det særlig viktig at også arbeiderklassen fikk ta del i veksten. Bilen ble det nye statussymbolet, noe arbeidsfolk måtte skaffe seg fortest mulig, deretter kom villa, hytter, båt og sydenturer. Et evig jag etter materielle goder av denne typen lar seg ikke så lett kombinere med bærekraftig klima- og miljøarbeid.

Det andre stikkordet er «Hele folket i arbeid». Arbeiderbevegelsen, og særlig den sosialdemokratiske delen av den, dyrket slagordet om at bevaring av arbeidsplasser trumfer alt. Alle arbeidsplasser er like gode, uansett hva bedriften du jobber på produserer. Være seg tobakk som våpen. Særlig har dette vært den sosialdemokratiske delen av fagbevegelsens domene.

Det tredje elementet er hva vi sjøl kan gjøre – både personlig og i lille Norge. Nytter det, liksom, når jeg kildesorterer, men ikke naboen, når vi her på berget ikke er flere innbyggere på landsbasis enn en liten forstad til en middels kinesisk storby? Er det, som særlig Jens Stoltenberg både som partileder og statsminister var en sterk forkjemper for, bare internasjonale og overgripende avtaler som duger?

Hontvedt glemmer ikke i denne boka å skrive inn fagbevegelsen – altså den LO-dominerte delen av den, de røde fagforbundene. Men heller ikke de nåværende 26 LO-forbundene er helt enige i klima- og miljøpolitikken. Hovedskillet går gjerne mellom industriforbundene Fellesforbundet og Industri Energi som organiserer arbeidstakerne i olje- og gassindustrien versus ulike «funksjonærforbund» av typen Fagforbundet og Norsk Tjenestemannslag. Skjønt, det er gjerne LO-kongressene som holdes hvert fjerde år som legger malen. At de ofte faller ned på et kompromiss i disse spørsmålene, ligger dermed i kortene. LO er ingen søndagsskole innad, men vil helst framstå med enighet utad.

Alt dette beskriver Hontvedt i boka på en forbilledlig og klar måte. Forfatteren har en stø pen, han pynter seg ikke med fine ord – han skriver en norsk som er til å forstå. Skjønt, han klarer vel ikke helt å skjule at han nok er noe utålmodig på arbeiderbevegelsens vegne – miljø- og klimakampen går for sakte, det blir for mange slappe kompromisser. For det haster! Kanskje kan det være verdt å lytte litt mer til miljøbevegelsen som etter hvert har vokst seg stor og sterk, både nasjonalt og internasjonalt. Den er i dag langt mer enn Fredrik Hauge og Bellona.

Samtidig ser Hontvedt lyspunkter også innad i egne rekker. Flere og flere el-biler dukker opp på norske motorveier og i utallige garasjer. Men tempo Jonas Gahr Støre, hva med det?

Annonse
Annonse