JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Tidligere ordfører i Horten Nils-Henning Hontvedt, forfatter av blant annet en biografi om en av de mest markante LO-lederne Ole O. Lian, har skrevet en relativt kortfattet biografi om Hornsrud. På 180 sider har han klart å fange livet til en mann som ble nesten 102 år gammel og som virkelig har satt spor etter seg i norsk arbeiderbevegelse.

Landets mektigste i 19 dager

Mest kjent for de av oss som har levd en stund er det sjølsagt at Hornsrud er den første statsministeren som kom fra Det norske Arbeiderparti. Det skjedde 28. januar 1928 og varte i nitten dager – til 15. februar. Ingen norsk statsminister har sittet kortere. Og det ble da også spekulert den gangen i om innsettelsen var en slags blanding av stormannsgalskap og markeringsbehov, en ministersosialisme uten sidestykke i norsk parlamentarisme og uten rot i den virkelig politiske realitet. Arbeiderbevegelsen var tross alt ikke så store på 1920-tallet, og det var mye politisk uro både i arbeiderbevegelsen og i landet for øvrig. Året etter kom som kjent det store økonomiske krakket der særlig Wall Street børsen i New York fikk noen skudd for baugen som etter hvert forplantet seg til Europa. Og også til Norge. «De harde 20-årene» er et begrep med reelt innhold. Høy arbeidsløshet, utallige streiker med lockout fra arbeidsgiverne som motsvar.

Slo aldri til venstre

Hornsrud var bondesønnen som etter hvert flyttet til byen, men aldri glemte sitt opphav. Han kjempet bøndenes sak gjennom hele sitt liv. Politikk hadde han vært interessert i siden 1870-tallet. Han satte et sterkt preg på Arbeiderpartiets landbrukspolitikk etter at han meldte seg inn i partiet tidlig på 1890-tallet. I 1903 blir Hornsrud sågar valgt til leder av Arbeiderpartiet. Og blir sittende med det vervet i tre år. Av saker han spesielt kjempet for nevner Hontvedt stemmeretten, styrking av utdanningssystemet, et mer rettferdig skattesystem, utvidet organisasjonsfrihet, økt fagorganisering, velferdspolitikk finansiert av skatter, boligspørsmål, edruskap og åttetimersdagen.

I 1907 ble Hornsrud pressemann da han tok over redaktørkrakken i Fremtiden i Drammen. At han var en dugelig skribent hadde han vist tidligere. Hontvedt skriver blant annet dette: «I en rekke artikler tok han nå for seg tidens mest brennende politiske og sosiale utfordringer. Han slo helst mot høyre: ‘Jeg slår aldri til venstre’, sa Hornsrud i en samtale han hadde med Hans Johansen. ‘Det er ikke der fienden står. Fienden står alltid til høyre’.»

Her har med andre ord kanskje både Einar Gerhardsen og Jonas Gahr Støre noe å lære! Hornsrud ble imidlertid ifølge biografen sett på som en del av høyresiden i Arbeiderpartiet sjøl om han da partiet sprakk opp på slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet, sto SF-erne nær. Da handlet det om NATO og forsvarsalliansens atomvåpenpolitikk. Her var Hornsrud kritisk, kanskje overaskende for mange.

Forsvarer kommunismen

Det mest dramatiske «oppgjøret» i arbeiderbevegelsens historie er nok fortsatt partisplittelsen i 1923. Før det hadde det pågått en hard ideologisk kamp i kjølvannet etter den russiske revolusjonen i 1917. Dette var også en stor begivenhet for Hornsrud som for de fleste andre i datidens arbeiderbevegelse. Men den skjerpet altså frontene internt. Ikke minst etter krav fra internasjonale organisasjoner. Kommunister versus sosialdemokrater, revolusjonære versus reformister. Hontvedt skriver blant annet dette:

«For ‘kommunisme’ var et hedersord også for Hornsrud på denne tiden, et hedersord han gjerne forsvarte. Som for eksempel da han holdt et valgkampforedrag i Drammen før valget i 1921. Han begynte som vanlig rolig; uten knyttede never, høy stemme og sterke ord. Men lot seg rive med, og avsluttet i en agitatorisk form: ‘Kommunismen er den eneste rettferdige og den mest fullkomne samfunnsordning som menneskene kan skape!’ slynget han ut over Drammenselven.»

Det bør nok for ordens skyld legges til at når Einar Gerhardsen holdt sin berømte Kråkerøy-tale i 1948, var Hornsrud for lengst ute av aktiv norsk politikk. Så hva han mente om den, vet få – om noen.

Nygaardsvold versus Hornsrud

Han stilte til valg som stortingsrepresentant ved valget i 1909, men tapte. Tre år seinere – det var valg hvert tredje år den gangen – kom han inn. «Gårdbruker Hornsrud fra Modum ble stortingsmann», skriver Hontvedt.

I 1927 skjer det uventede: Arbeiderpartiet vinner valget. «En parlamentarisk oktoberrevolusjon», som Tor Bomann-Larsen har betegnet valgresultatet som. Kampen om statsministeren ble likevel hard. Og langt fra opplagt. Hornsrud var den gangen visepresident på Stortinget. Carl J. Hambro fra Høyre var president. Og Oscar Torp formann i Det Norske Arbeiderpartiet. Han ønsket ikke at partiet hans tok regjeringsmakten. Det gjorde heller ikke partihøvdingen Martin Tranmæl. Partiet hadde nemlig ikke stortingsflertall. LO-leder Halvard Olsen var for regjeringsdannelse. Spørsmålet ble behandlet i Arbeiderpartiets sentralstyre hvor ti stemte for, seks var imot.

Da dette spørsmålet ble ryddet av veien, ble det neste: Hvem skal bli statsminister? Tranmæl gikk for Johan Nygaardsvold, sekretæren i partiets stortingsgruppe Hommelviks store sønn som ble statsminister i 1935. Nygaardsvold fikk ti stemmer i sentralstyret, Hornsrud fikk seks. Saken så grei ut. Helt til Nygaardsvold nektet – han ville ikke! Hontvedt skriver: «Han reiste seg, ifølge Oscar Torp, ‘som en rasende slagbjørn’, og forlot møtet.

Gjorde partiet godt

For å gjøre en lang historie kortest mulig: Hornsrud ble som allerede nevnt statsminister, det ble snekret sammen en regjeringserklæring. Johan Ludwig Mowinckel fra Hornsruds gamle parti Venstre la fram et mistillitsforslag mot den nye regjeringen som altså ikke hadde flertall i Stortinget og dermed falt.

Var det hele dermed bortkastet – en politisk vits?

Hontvedt skriver i boka: «Hornsrud mener regjeringsdannelsen 1928 gjorde partiet godt, til tross for den korte regjeringstiden. De borgerlige partiene så at Arbeiderpartiet respekterte de parlamentariske spilleregler – at de ikke var eventyrere: ‘Uten arbeiderregjeringen i 1928, ville det vært vanskelig for Nygaardsvolds regjering i 1935’, sier Hornsrud. Han mener regjeringsdannelse 1928 virket til at arbeiderpartiets folk begynte å venne seg til tanken på en sosialistisk mindretallsregjering, og at arbeiderregjeringen 1928 på den måten var med på å bane veien for kriseforliket og Nygaardsvolds regjeringsdannelse i 1935.»

Det framkommer også av boka at Nygaardsvold sjøl støttet Hornsrud vurdering her.

En av de store

Verdt å merke seg er det kanskje også at i sin minnetale på Arbeiderpartiets landsmøte i 1961, kort tid etter Hornsruds død 12. desember 1960, sa landsfader Einar Gerhardsen blant annet: «Når Det norske Arbeiderparti kanskje i større grad enn noe annet sosialistisk arbeiderparti har hatt en forankring i bygdene, så skyldes det i stor grad Hornsruds holdning og innsats.»

Med denne boka har Nils-Henning Hontvedt igjen skrevet inn et viktig kapittel i arbeiderbevegelsens historie. For Christopher Hornsrud er definitivt en av de virkelige store i denne bevegelsens historie. Særlig for Arbeiderpartiet, men også for de av oss som ser på arbeiderbevegelsen som litt mer enn bare Arbeiderpartiet. Så rause tillater vi oss å være.

Nils-Henning Hontvedt:

Christopher Hornsrud.

Fra bondeopprør til atomprotest

Svein Sandnes Bokforlag 2019