JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vi har lenge visst at Thorbjørn Jagland også skulle skrive bok sånn de aller fleste i den norske politikkens elitedivisjon gjør om de rekker det før sin død. Jagland har til og med lovet oss to bøker. Den første foreligger nå etter at han for lengst har flyttet til Risør og kan høre bølgene skvulpe i havet, og etter at han kom hjem fra Strasbourg der han har vært øverste sjef (generalsekretær) for Europarådet i to perioder. Nå er han pensjonist og kan endelig tenke fritt og snakke rett fra levra.

Så er spørsmålet om den tidligere arbeiderpartilederen, statsministeren, stortingspresidenten og lederen av nobelkomiteen gjør det i denne boka? Og om han eventuelt er bitter etter så mange hendelser av ymse art?

Det krystallklare svaret er i hvert fall at han i den seks siders lange avslutningen han har kalt «Refleksjoner 2020» fyrer av det kruttet han måtte ha igjen etter at han på de 400 hundre sidene foran har beskrevet sitt liv – særlig det politiske – fra fødsel i 1950 til 2002. Og fortsettelse følger altså i neste bok.

Jagland skriver i den nevnte avslutningen: «Min lange reise kunne ikke vært mulig uten at mine foreldre og andre arbeidsfolk brukte sine hellige alminnelige stemmesedler og stemte Arbeiderpartiet fram til samfunnsmakt. Det begynte med Marcus Thrane. Christopher Hornsruds regjering ga varsel om at regjeringsmakt var mulig. Johan Nygaardsvolds regjering ga fiskerne mulighet til å kjøpe sine egne fiskebåter. Småbrukerne fikk muligheter til å rydde egen jord. Landet ble gradvis vårt.»

Ja, det er nesten så vi hører Woody Guthrie, den amerikanske folksingeren fra Oklahoma, synge i bakgrunnen: This land is made for you and me.

For Jagland elsker sitt land, han blir aldri lei av å understreke at han kommer fra arbeiderklassen (i motsetning til for eksempel Stoltenbergerne og Jonas Gahr Støre) og han forguder sitt kjære Arbeiderparti (Ap) nesten på et politisk-religiøst grunnlag. Det er i dette Partiet han hører hjemme, det fins ikke noe annet. Riktig nok kan han prise noen politikere i andre leirer, for eksempel i SV – men da må de være plassert på dette partiets høyreside. Som for eksempel Erik Solheim og Øystein Djupedal (ingen av dem er medlemmer av SV lenger). De er kule, kunnskapsrik og vidsynte, mens resten av den radikale rørsla – tja, …?

Jaglands memoarer fram til 2002 er innom de fleste viktige politiske hendelsene i norsk politikk, men som nesten alltid når det gjelder arbeiderpartihøvdingers biografier er det den indre maktkampen i ørnen blant partiene som er mest interessant – det som skaper den største temperaturen. Sånn er det altså også her. For Jagland er en kriger, det må du antagelig være for å nå til topps i Ap. Til og med Haakon Lie bet dårlig på Jagland sjøl om han absolutt ble glefset etter. Men dette betydde mindre, det er oppgjøret og rivaliseringen med Jens Stoltenberg som klinger med nesten fra aller første til siste side i denne boka, det er Jens han hele tida måler seg mot.

Riktig nok må han innom noe sentrale kamper der Jens er fraværende. Der syns jeg nok Jagland framstår som litt i overkant sjølrettferdig og ufeilbarlig – skjønt, han argumenterer for seg og sitt, det er jo delvis derfor han har skrevet denne boka. Jagland vil fortelle sin versjon – han vil som Haakon Lie bidra med «sånn jeg ser det». Og han legger ikke skjul på at generalsekretærjobben han fikk etter at han var ferdig i norsk politikk (ble mobbet ut, er Jaglands versjon) er en eneste stor triumf og et bevis på at han nok ikke var en idiot likevel.

Og apropos 2002 da han kastet kortene og frasa seg gjenvalg som leder av Partiet etter såkalt grundige analyser av Aps valgnederlag i 2001: Dette fikk Jagland skylda for. Det framstår i etterpåklokskapens lys ganske feilaktig. Jagland sjøl nevner New Public Management, Tony Blair og en delprivatisering av Statoil og Telenor som nok spilte en vesentlig rolle her. Og i den regjeringen var det Jens Stoltenberg som var sjef, Jagland var bare utenriksminister. Mens Jonas Gahr Støre, Stoltenbergs løpegutt på den tida, var på studietur i London og gransket hvordan britene privatiserte sin egen jernbane. Det Jonas lærte var ikke tanker som Jagland kunne slutte seg til, det var tankegods som aldri har vært Jaglands politikk. For Jagland kommer fra en arbeiderfamilie i Lier, ikke fra en steinrik familie på beste vestkant i Oslo. Og det skinner tydelig gjennom at det ikke er alt han slutter seg til av Partiets politikk i dag heller. Noe av sjela, liksom.

Men det er beskrivelsene og fortellingene om de indre gemakker i Ap som igjen og igjen blir tema for en biografi. Dette livet på Youngstorget, et stykke fra vanlig arbeidsfolk, som aldri har vært en søndagsskole. Og lesningen av Jaglands oppgjør med Jens, særlig der han beskriver prosessen som foregikk bak hans rygg – en prosess der Jagland også kan lene seg på sitater fra Stoltenbergs egen memoarbok fra 2016, er sterk lesning. Her nøyer heldigvis Jagland seg med ganske nøkternt å beskrive de hendelsene han sjøl har innsikt i – og overlater i all hovedsak oss lesere til å ta stilling. Dermed får han fram, i hvert fall for meg, hvor stygg denne prosessen var, hvor tøff også norsk politikk kan være – hvor jævlig partikamerater i Ap kan være mot hverandre. Må det være sånn?

Partiets ukronede høvding Einar Gerhardsen har skrevet den organisatorisk-politiske bibelen «Tillitsmannen». Den har sikkert Aps menn og kvinner lært mye av, men du verden hvor mange av dem som også har forbrutt seg mot de helt sentrale prinsippene i den boka. Det kommer nesten ikke ut ei eneste memoarbok fra arbeiderbevegelsens sosialdemokrater uten at vi blir påminnet om akkurat det.

Jaglands politiske testamente, del 1, er et interessant verk hva innhold angår. Det kaster definitivt nytt lys på vår moderne politiske historie, boka tilfører enda en stemme. Noe stilistisk stort verk er det ikke – til det er forfatteren altfor mye en politisk nerd, og ikke en finslepen litterat. Men det kan som oftest bøker i denne sjangeren leve med.