JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Farvel til Eddy Belleguele, romanen til den franske forfatteren Edouard Louis, har fått mye oppmerksomhet her hjemme. Kanskje først og fremst fordi Kjartan Fløgstad går sterkt ut mot den i sin siste essaysamling «Etter i saumane». Fløgstad er som kjent ikke nådig.

Romanen handler om denne Eddy som etter alle solemerker er et slags alter ego, en gutt og etter hvert ung mann som opplever det som veldig strevsomt å vokse opp som homofil i et arbeiderklassemiljø i Nord-Frankrike. Og forfatteren er ikke særlig nådig han heller, her fins det lite romantisering av arbeiderklassen. Den framstilles som vulgær og nærmest kunnskapsløs om noe annet enn såpeoperaserier på fjernsynet.

La meg si det med en gang – sjøl om jeg er en stor en beundrer av Fløgstads samlede forfatterskap, så vel diktningen som essayistikken – så er den franske romanen medrivende og god. Ja, den er så god at den blir vond å lese. Hovedpersonens oppgjør med fordommer som er gjenkjennbare for flere enn homofile - for eksempel også annerledestenkende som ikke faller inn under kollektivets ofte knusende regime – er sterk lesning. Det virker både ekte og sjølopplevd. Dette forsterkes av jeg-fortellingen som forfatteren har valgt. At opprøret blir temmelig individualistisk ligger i sakens natur, men svekker ikke romanens kraft. Romanen skisserer heller ikke noen løsninger sånn de beste «opprørsromanene» gjerne gjør, men heller ikke dette er en sterk nok innvending til å avvise romanen som uinteressant eller dårlig. Jeg syns heller ikke teksten er noen latterliggjøring av arbeiderklassen da det mellom linjene går fram at solidaritet, varme og omsorg er en del av livets realiteter også blant de fattige og arbeidsløse langt nord i Frankrike. Skjønt, den kan leses sånn da fortelleren ikke gir arbeiderklassen særlig gode odds når det gjelder å endre på det han legger fram som ganske inngrodde holdninger. Det er langt fra noen lys roman dette her, den er snarere sår og mørk. Uten noen vinnere.

Men Eddy bryter til slutt ut av det fordømmende miljøet etter at han har prøvd det meste for å bli og være som alle de andre. Her er kampen på det mest individualistiske, her er faren for at hovedpersonen rir inn i solnedgang stor. Det skjer imidlertid ikke, slutten er åpen. Heldigvis. Det kunne fort blitt Hollywood, men ble det ikke. Takk og pris.