JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

De fleste av oss kjenner den skammelige behandlingen urbefolkningen i USA, the native americans – indianerne, har fått. Først ble de fratatt sitt land og sin kultur og sin levemåte, så ble de plassert i reservater for at de nord-amerikanske myndigheter skulle få fortsette å utvikle sin kapitalisme mot nye høyder. En historie den gjennomsnittlige nord-amerikaner i dag snakker minst mulig om. Enten fordi de intet vet, eller at de fortrenger ubehagelighetene. Da fins det antagelig langt flere i Norge som snakker og skriver om dette, sånn som for eksempel jeg.

I dette perspektivet må vi imidlertid aldri glemme at vi her til lands har vår egen urbefolkning som heller ikke har fått den behandlingen den fortjener. Snarere tvert imot. Fornorskningsprosessen er kjent fra flere kilder der vår urbefolkning samene ble tvunget til å lære seg norsk, og fortest mulig glemme sitt eget språk. Et annet fenomen er tvangsflyttingen, bággojohtin på samisk, som ble igangsatt i 1919 da norske og svenske myndigheter ble enige om å begrense hvor mye rein som får flytte over grensa. For den norske staten ønsket nemlig å bruke denne utmarka til sine egne. Nordmennene. Altså ren nasjonalisme eller rasisme. På norsk.

Denne tvangsflyttingen av i hovedsak svenske samer på sommerbeite i Tromsøområdet er det journalist Elin Anna Labba, som sjøl kommer fra en samisk familie som ble tvangsflyttet på 1920-tallet, nå har skrevet ei skremmende og rystende sakprosabok om. Flyttingen foregikk stort sett fra kystnære strøk i Norge til innlandet i Sverige. Det ble etablert egne samebyer, omtrent som de nord-amerikanske indianerreservatene. Og samene ville ikke flytte, det foregikk altså som ordet indikerer med tvang. For ikke bare måtte de bryte opp fra sine hjem, de måtte ha reinsdyrflokken og ofte en ikke ubetydelig ungeflokk med seg også. Det hendte ikke sjelden at samiske familier på flyttefot mistet mye av flokken sin. Så vel dyr som mennesker. For turen var strevsom – det gikk altså menneskeliv tapt.

Labba beskriver denne historien i all sin umenneskelighet. Hun har samlet inn fortellinger etter å ha gjort nærmere hundre intervjuer med tvangsflyttede samer. Her fins bilder, tegninger, brev, joiker og rene vitnesbyrd om hva som skjedde – særlig i tidsrommet 1919 til 1931. Hvilke lidelser samene led under denne prosessen!

Men Labba moraliserer eller fordømmer aldri. Hun presenterer fakta og historier i et bemerkelsesverdig sobert språk. Ingen blir betraktet som offer, det er stolte mennesker vi møter her. Mennesker som elsker naturen, nomader som de fleste er – ja, de respekter naturen på en måte som står mange moderne nordmenn fjernt.

Dette er Labba første bok. Den kom ut i hennes hjemland Sverige i fjor og fikk da den prestisjetunge Augustprisen.

At denne nærmest «glemte historien» nå endelig belyses i bokform er sannelig på tide. Måtte den få mange lesere.