JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

En bok om bilen og bilismens utvikling – er det skrevet før? Neppe. I hvert fall ikke på norsk. Så kan det diskuteres om bilen er kultur eller ukultur, men historien om den er i hvert fall en form for kulturhistorie. En moderne sådan. Forfatteren Ulrik Eriksen, opphavsmannen bak sakprosaboka «Et land på fire hjul», skriver blant annet følgende i bokas epilog:

«Hver nordmann sitter hver dag 40 minutter bak et ratt. Det er snarere et forfallstegn, enn et skinnende håp om en bedre fremtid. Bil og bilbruk er så dypt sammenvevd i livene våre at vi vanskelig kan fri oss fra det. Vi bruker mer penger på bil, har flere biler per innbygger, kjører lengre enn noensinne. Byene våre, boligene våre, fritiden vår og arbeidsplassene våre forutsetter for mange at de eier en bil. Begrensning på bilbruk oppleves som et angrep på distriktene, folk flest, den enkeltes integritet og de uføres bevegelsesfrihet.»

Så, ja da, dette er ikke noen nøytral forskningsrapport om bilens utvikling – Eriksen markerer høylytt sitt syn. Det betyr ikke at han med denne boka nødvendigvis vil bilen til livs, men teksten problematiserer mer enn den forherliger – den påpeker flere av bilen og bilismens ulemper og dårlige konsekvenser enn dens åpenbare fordeler. Og etter mitt skjønn gjør dette absolutt ingenting. Bilens forsvarere er mange, de er sterke – de har for så vidt hatt retten, politikerne og utviklingen på sin side. De har venner i hopetall.

For denne boka er en historisk framstilling av bilen og bilismens vekst. Uten dens fall. Som i det siterte avsnittet fra bokas epilog – det blir bare flere og flere biler. På verdensbasis og her hjemme. Nå konsentrerer riktig nok Eriksen seg mest om bilens framvekst i Norge, og særlig i de tre største byene våre: Oslo, Bergen og Trondheim. Men han tar noen avstikkere til USA også, privatbilismens hjemland. For også dette fenomenet – som de fleste andre som på godt og ondt har kommer rekende til Europa – har sitt opphav over there.

Eriksen trekker altså linjene fra USA, men drar ikke den sammenligningen for langt. USA er jo som kjent usammenlignbart med så mye, og når det gjelder det meste, men en del av den implisitte bilideologien er åpenbart importert fra kapitalismen og «frihetens» hjemland.

Bilen utbredelse starter sin historie i vårt land i begynnelsen av forrige århundre. Og den er naturlig nok et rikmannsfenomen. Skjønt, det tok ikke veldig lang tid før «gud og enhver mann» gjerne skulle eie en bil. Det ga nemlig status, det ga naboen noe å tenke på. Og til slutt ga det også en form for frihet. Du kunne reise hvor du ville, når du ville. Med velstandsutviklingen fikk svært mange av oss råd til å eie både og flere biler.

Det mest oppsiktsvekkende og interessante med denne boka er at Eriksen trekker inn hvordan sentrale kapitalkrefter og andre politiske interessenter driver en intens lobbykamp til fremme av privatbilismens interesser. Som regel på bekostning av kollektivtransporten – særlig den skinnegående varianten. Hva dette har betydd for byutviklingen av våre største byer, får forfatteren godt fram gjennom denne boka. Det er nesten så en kan bli rørt over at vi fortsatt har noe så arkaisk som trikk og tog her til lands. For ikke å snakke om bybanen i Bergen, et ganske moderne fenomen som bruker så lang tid fra flyplassen til bysentrum at det halve kunne vært mer enn nok. Men det er det ikke, verken for Eriksen eller for de som følger ham sånn noenlunde ideologisk.

I den siste tida har et nytt argument kommet inn med styrke i debatten om bilens gleder og sorger – forurensningsspøkelse. For det er jo ikke bare sånn at bilen dreper, for eksempel de myke trafikanter som gående og syklende – nei, bilen ødelegger lufta vi puster i også. Og hva skjedde da når dette ble påfallende nok for folk flest og alle de som ikke stemmer på Fremskrittspartiet? Jo, de fant ut at noe måtte gjøres – drivstoffet måtte legges om til noen annet enn bensin og diesel. Hva med elektrisitet? Og sånn har det blitt. Og dermed bare vokser og vokser bilparken. Og det som Eriksen kaller for motorfolket – og det er ikke et spesielt positivt ladet ord – har det fortsatt akkurat som det ønsker.

Dette er blitt en fin bok for alle oss som til tider ønsker oss bilen dit peppern gror. Og forfatterens syn er både etterrettelig og saklig argumentert for. Skjønt, her dukker bokas eneste lyte opp. 40 sider med fotnoter i ei bok med en brødtekst så vidt over 200 sider er altfor mye. Og i tillegg er nesten hver eneste fotnote spekket med en mengde ny informasjon sånn at du hele tida som leser blir forstyrret av å måtte bla deg bakover for å få med deg tilleggsinfoen. Jeg kommer aldri til å slutte å påpeke sånne leserovergrep. Fotnoter bør primært være referanser til verk eller sitater der informasjon er hentet fra, ikke nye innlegg og presiseringer. Bøker mellom to permer er noe annet en doktoravhandlinger skrevet for nerder på Blindern eller dalstroka der omkring. Dette er også et forlagsansvar om de ønsker at boka skal bli lest sånn noenlunde sammenhengende.