JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Tredje bind i Ketil Bjørnstads store epos «Verden som er min» handler om åttitallet og er rammet inn av det første F-16-jagerflyet til det norske luftforsvaret som lander på Rygge flyplass 13. januar 1980 og henrettelsen av den rumenske diktatoren Nicolae Ceausescu ved jule- og nyttårstider i 1989. Det indikerer at Bjørnstad nok i enda større grad enn for eksempel en annen forfatter som dyrker virkelighetslitteraturen – Karl Ove Knausgård – er opptatt av storpolitikk. Men Bjørnstad skriver om de «små og nære» tingene også. Om sine ambisjoner, så vel musikalsk som dikterisk, og om livet i sin alminnelighet. Der nede på Sørlandet hvor han bor på denne tida.

Men kanskje aller mest handler boka om Arne Treholt og saken mot ham. Bjørnstad, som i romanen bare går under navnet Bjørnstad-gutten, er aldri i tvill om at Treholt er en uskyldig mann.

Så lenge forfatteren holder seg til å skildre dette tiåret romanen handler om, går det bra og er spennende og interessant lesning. Når han trer ut av tiåret, blir kommentator og hudfletter sine motstandere – for eksempel et par litteraturkritikere på Aschehougs hagefest – blir det ikke så koselig lenger. Det er sikkert ikke meningen, men problemet blir at dette ikke er god litteratur heller. Skittkasting og vendettaer av denne typen kunne Bjørnstad ha spart seg.

Et argument mot det ovenstående kan sjølsagt være at i sjølutleveringens perspektiv har også dette sin plass. Bjørnstad-gutten kommer jo ikke spesielt godt ut av sånne beskrivelser, men det gjorde vel heller ikke Karl Ove og hans tidlige sædavgang i romanserien «Min kamp» heller.

Hovedproblemet er likevel at når en romanforfatter som Bjørnstad på denne måten går til et ganske infamt frontalangrep på navngitte personer i det offentlige Norge, har de ingen muligheter til å forsvare seg. Det hjelper lite at det nok etter Bjørnstads mening var de «som begynte». Det blir bare kleint og pinlig uansett.

Prosjektet ellers er det vel verdt å følge med på. Boka om nittitallet er allerede utgitt, forfatterens brede samfunnsinteresse, engasjement og evne til å gjøre virkeligheten om til skjønnlitteratur, er det ingenting i veien med. For de av oss som er sånn noenlunde jevngamle med Bjørnstad er det jo en del felles referanser å forholde seg til. Men jeg priser meg for så vidt lykkelig over at jeg ikke er en person i hans omgangskrets. For her er det en del flere enn et par litteraturkritikere som får passet sitt påskrevet.