JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Gunnar Kagge er noe så befriende som en akademiker og journalist i en og samme person. Det vil si at han både behersker det analytiske og det formidlingsvennlige – ikke bare hver for seg, men også i samme tekst.

Det er ikke hverdagskost og kommer godt med når han skal skrive sakprosabok om et såpass tungt og krevende tema som forbudstida – kampen mot brennevinet der de aller fleste midler var tillatt. Innledningsvis i boka skriver Kagge følgende: «I ettertid har forbudstiden blitt en parentes i norsk historie. Mens det amerikanske forbudet romantiseres i filmer og studeres av historikere, er det merkelig få studier av vår parallelle historie. Samtidig er det slik at man ikke kan forstå dagens norske alkoholpolitikk uten å kjenne denne historien.»

Kagge er sjøl historiker. Med god peiling på arbeiderbevegelsen som han har dekket i mange år som journalist i Aftenposten. Hva har så det med saken å gjøre? Jo, for de som ikke er klar over det: arbeiderbevegelsen sto sentralt i kampen mot brennevinet i begynnelsen av forrige århundre. Og forbudstiden varte fra 1919 til 1927. En av flere frontfigurer i denne kampen var arbeiderpartihøvdingen Martin Tranmæl. For ham var arbeiderbevegelse og avholdsbevegelse to sider av samme mynt. Men så drakk faren hans seg også fra gods og grunn – ikke rart sønnen fikk et noe anstrengt forhold til alkoholen. Den koblingen har vi hørt om før.

I kapittelet «Arbeiderbevegelsen og fylla» får vi Kagges versjon av denne svært interessante epoken i norsk arbeiderbevegelses historie. For arbeiderklassen, særlig i de større byene som for eksempel gråbeinsgårdene øst i Kristiania, visste hva trangboddhet, nød, fattigdom og elendighet var – og at alkoholen som var lett å ty til under sånne omstendigheter, kunne være ildens vann, noe som – og uten sammenligning for øvrig – indianerne i Amerika også erfarte. Rudolf Nilsen har gitt oss mange treffsikre dikt om dette, ikke minst det berømte «Nr 13». Eller «Tilbake til livet» hvor det heter «Ombord i en husbåt i ælva/kan livet bli tåli bra/ når 'n bare har dråpan på flaska/å smøre me nå og da.»

Jo da, det var gode grunner for at arbeiderklassen tok kampen mot alkoholen – men lett var det ikke. Den var jo en trøst også. Ellers var det bedehusfolket og bøndene som kjempet sterkest mot brennevinet.

Og så var det noen som ikke kjempet så sterkt imot det. Partiet Høyre, flere leger som tjente seg styrtrike på forbudet og smuglere av typen Gulosten og den senere forfatteren Arthur Omre. Kagge skriver om dem alle sammen.

Boka fører oss fra årsak til virkning, så å si. Vi møter fylla og dens storhetstid fram mot første verdenskrig, vi møter avholds- og som nevnt arbeiderbevegelsen. Kampen om forbudet sto på Stortinget, det var nødvendig, mente mange, å nedfelle et forbud i lovs form. Høyre var imot, Venstre stort sett for – men trengte allierte. Og da tida var politisk moden, fikk de sin støtte fra det voksende Det Norske Arbeiderpartiet. Kommunistpartiet var en vanskeligere nødt å knekke for forbudstilhengerne.

Men forbudet fikk sine konsekvenser. Kriminaliteten steg, smugling og hjemmebrenning ble uoffisielle sportsgrener. Og vi fikk handelskrig. Vinlandene i Sør-Europa likte forbudet svært dårlig, særlig da det også inkluderte hetvin som de produserte mye av. Mens vi eksporterte fisk til dem, særlig til den portugisiske bacalao. Det ble stilt krav som norske fiskeinteressenter til slutt måtte ta innover seg.

Arbeiderbevegelsens slagord by og land, hand i hand var null verdt her. Isteden ble det by og land, mann mot mann. Denne sentrum-periferi-konflikten gjør Kagge mye ut av og fører den helt fram til EF- og EU-valgene våre på 1970- og 1990-tallet. Bønder, fiskere og venstreradikale har lange tradisjoner for samarbeid i norsk politikk, noe Kagge dokumenterer på en svært så klargjørende måte.

Gunnar Kagge har med denne boka skrevet ei etterrettelig sakprosabok for historisk interesserte, med mange artige illustrasjoner og der arbeiderbevegelsen også spilte en svært sentral rolle.