JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Har du vært på Cuba, har du vært i hovedstaden Havanna – ja, så glemmer du det aldri. Men har du som meg i tillegg også lest en del bøker om denne karibiske øya som er så hjemsøkt av voldsomme orkaner og en mengde ensidig propaganda i beste kald krig-stil, så skal du være ekstra på vakt. For bøkene, altså, de kan nemlig lover langt mer enn hva de holder. Klisjeene sitter ofte løst hos forfattere som skal og vil skrive om Cuba sånn det «virkelig» er, sånn at alt annet som er skrevet og sagt bare blir forbannet løgn.

Jeg skal verken nevne forfatternavn eller boktitler, men det er skrevet mye hårreisende og billig om Cuba, både skjønnlitterært og som sakprosa. Det er derfor jeg nærmer meg ei ny cubabok med noe høye skuldre. Nylig var det Kagge forlags tur til å utgi en dokumentarbok fra øya, skrevet av forfatteren Ståle Wig som for åtte år siden ga ut en uautorisert biografi om vår statsminister Jonas Gahr Støre. Seierherren, het den boka og var langt fra noe hyllingsverk.

Wig har en doktorgrad i sosialantropologi. Og skrev sin doktorgrad om Cubas markedsreformer. Det var derfor han tilbrakte tjue måneder der i tidsrommet 2015 til 2018. Skjønt, han hadde altså et sideprosjekt også: Han ville skrive ei uakademisk bok om et land han åpenbart også er fascinert av.

Og han hadde flaks. For under oppholdet traff han på et ungt homofilt par med solid datakompetanse, ei ung jente med et tidligere og problematisk forhold til en russisk kjæreste og ei dame med medlemskap i kommunistpartiet, men som ble mer og mer tvilende til om Cuba var paradiset på jord. Ikke minst lurte hun på hvor lenge hun og hennes cubanske venner måtte vente før landet i virkeligheten ble identisk med det samfunnet revolusjonshelten og presidenten Fidel Castro hadde drømt om siden han ble sjef i landet i 1959.

Og omtrent på den tida Wig kommer til øya, begynner de å skimte sprekker i det politiske skylaget. Fidel har allerede for lenge siden overlatt styre og stell til sin bror Raoul, for også han var med på revolusjonen i 1959 sammen med Fidel og Che Guevara og en del andre opprørere med sterk skjeggvekst. Men i motsetning til Fidel kan det se ut som om Raoul forstår at noe må gjøres, folket sulter og bygninger raser sammen, vennskapet med og hjelpen fra russerne forsvant den dagen da Sovjetunionen opphørte å eksistere.

USA er Cubas fiende nummer én siden revolusjonen, her er det ikke noe annet enn hat og hente. Helt til Obama blir president i USA, da skjer det en vending, et politisk paradigmeskifte. Og det er denne vendingen Wig og de cubanske vennene hans setter sin lit til. Det lukkede samfunnet er i ferd med å endres. Internett er kommet for å bli også her, riktig nok fortsatt svært begrenset, men det fins uteområder i Havanna som innbyggerne valfarter til med mobiltelefon og en påloggingskode til nettet på en lapp i lomma. Her kan de komme i kontakt med verden, her føler de en viss frihet.

Wigs venner øyner nytt håp, de legger framtidsplaner. Wig får kjøpt seg en gammel amerikansk bil fra 1950-tallet som det er så mange av på Cuba, han vil starte taxivirksomhet. For det er den store greia med det nye Cuba, det er kult – og ikke minst legalt – og starte sin egen business. Ikke bare restaurant, som svært mange har gjort i lang tid, men alt annet rart også. Alle kan bli sjølstendige næringsdrivende.

Det er disse forsøkene på å skape seg et nytt liv, en smule frihet fra statlig tvang og sensur, Wigs bok handler om. Og han skriver mye mindre fordomsfullt om dette enn den gjennomsnittlige «cubaforfatter» - det skal han ha. Det er faktisk ganske rørende til tider. Å skrive, det håndverksmessige, det kan han jo.

Jeg skal ikke røpe hvordan det ender for hans fire hovedpersoner. Han følger dem tett, han kjenner deres drømmer og lengsler, deres håp og fortvilelse. Og det er absolutt mulig å kjenne seg igjen når Wig beskriver livet i gamle Havanna, på revolusjonsplassen – og aller mest på Malecon, den sagnomsuste gata som går langs havna fra gamlebyen til den vestlige bydelen Miramar. Har du vandret langs Malecon, eller for eksempel tatt en løpetur her på det nærmest ødelagte fortauet, fra luksushotellet National til gamlebyen, hilst på fiskerne underveis og fått skumsprøyten fra havet blåst opp i ansiktet, og undret deg over hvor lenge de falleferdige historiske og vakre bygningene på andre siden av gata blir stående, så er det vanskelig ikke å bli grepet av en sorg og et vemod som nesten er ubeskrivelig. Men et fritt Cuba – Cuba libre? Tja.

Jo da, Ståle Wig har skrevet ei lesverdig bok, ei bok der kanskje ikke alt annet er løgn enn det han skildrer, men som det går an å få litt mer forstand av enn mye annet som er skrevet om denne sosialistiske enklaven av ei øy kringsatt av kapitalistiske uvenner så langt øyet rekker.