JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I bind to av Virginie Despentes trilogi om Vernon Subutex og det svært «slitne» miljøet på gateplanet i Paris og omegn, er hovedrolleinnhaverens tilstedeværelse noe mer dempet. Skjønt, rammefortellinga er at når romanen starter bor han ute, når den slutter, har han igjen trukket innendørs. Og det kretser fortsatt rundt de verdifulle videoopptakene til den svarte avdøde kunstneren Alex Bleach som Vernon er i besittelse av. De samles i parken Buttes-Chaumont som ifølge Store Norske Leksikon, et verk Despentes antageligvis ikke tar nevneverdig hensyn til om hun i det hele tatt vet at det eksisterer, er en offentlig park i Paris anlagt i et gammelt kalksteinsbrudd, som har en særpreget naturromantisk utforming med en kunstig sjø, et 32 meter høyt fossefall, steile klipper og maleriske trebeplantninger. Altså, rene idyllen. Sånn framstilles den slett ikke i denne romanen. Men at de utslåtte karakterene trives godt her, er hevet over enhver tvil. Her har de i hvert fall hverandre. Og det kan være mer enn nok.

I dette bindet er det altså andre enn Vernon som stjeler lesernes oppmerksomhet. Et par-tre av vennene blir mer inngående beskrevet. Hvilken bakgrunn de har, hvilke ambisjoner de har her i livet. Vi får rett og slett innsyn i et langt mer mangefasettert liv enn en del tabloidaviser ville ha mulighet til å presentere. Og akkurat dette er noe av det fascinerende med denne trilogien: I hvilken grad forfatteren trenger ned i disse menneskenes liv. Uten fordommer, men med en varme og solidaritet som slett ikke er servil eller jattende. Hun ansvarliggjør dem, lar dem aldri få framstille seg som utelukkende offer – de er subjekter med egenviljer og sterke drømmer. Jeg må ærlig innrømme at under lesningen har jeg flere ganger stilte meg spørsmålet: Hvordan vet forfatteren dette? Hvilken research har hun gjort? For alt kan vel ikke her være sjølopplevd!

Og heldigvis er det også spenning igjen til tredje bind.