JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er ikke så ofte det skrives romaner om urbefolkningen, i hvert fall ikke romaner som blir oversatt til norsk. Men med debutanten Tommy Orange og romanen «Powwow» har det skjedd. Forfatteren er av indiansk opphav – ja, han bruker sjøl dette begrepet som enkelte mener er nedsettende og språkrådet har med i sin ordbok som et sensitivt ord det er tilrådelig å være varsom med å bruke. Det kan støte og såre noen. Orange/Sjøgren-Erichsen bruker det nokså konsekvent. Romanteksten har faktisk også en passasje der begrepet settes i sentrum. «Det var Columbus som kalte dere indianere, for oss var det Teddy Roosevelts skyld. Hvordan da? Han var på bjørnejakt en gang, men så fant han en sånn gammel, pjuskete, utsultet bjørn og han nektet å skyte den. Så kom det en tegneserie i avisene om den jakthistorien som fikk det til å se ut som om Teddy Roosevelt var en skikkelig barmhjertig naturelsker, ikke sant. Så laget de en liten bamse og kalte den Teddys Bjørn. Teddys Bjørn ble til teddybjørn. Det de ikke skrev, var at han skar over halsen på den gamle bjørnen. Det er den slags barmhjertighet de ikke vil at dere skal vite noe om. Og hvordan vet du alt dette? Man er nødt til å kjenne sitt folks historie. Vi er der vi er nå på grunn av hva folk gjorde før. Vi bjørner og dere indianere, vi har vært gjennom mye. De prøvde å drepe oss. Men når man hører dem fortelle om det, får de historien til å lyde som et stort, heroisk eventyr i en øde skog. Skogen var full av bjørner og indianere. De skar halsen over på oss alle sammen, søster».

Så skulle man kanskje tro at denne romanen handler om nye av den uretten den amerikanske urbefolkningen, the native americans, har blitt utsatt for gjennom historien. Det gjør den for så vidt, men bare ganske indirekte og mellom linjene.

Vi møter en rekke ulike odde personer, alle av indiansk avstamning, og hvor de fleste bor i nærheten av Oakland og San Fransisco. De kommer heller ikke fra samme stamme. Grovt sagt har de to ting til felles – de har, eller har hatt, et rusproblem og de forbereder seg på en reise til en powwow som snart skal holdes.

Hva er så en powwow? Jo, det er en sosial happening og fest som holdes av mange ulike urbefolkningsstammer i USA. Her danses det, det synges og det spilles. Gjerne i fargerike drakter. De gjør dette også for å markere, hedre og feire sin særegne kultur. De kan på det lengste vare i flere dager.

Det er altså på powwow karakterene i Oranges roman møtes. Ingen av dem kjenner hverandre fra før. Som lesere blir vi kjent med dem gjennom at historien deres fortelles. Og her går det mer enn tydelig fram hvordan the native americans er blitt forstått og behandlet – også i moderne tid. Ingen av dem syter i utide, men livet har ikke tatt på dem med silkehansker. Og de har fått sine skrammer på kropp og sjel av den grunn.

Forfatteren har en raus holdning til det hele. Teksten er full av underfundig humor og mye livsvisdom. Mest enkel hverdagsfilosofi, ingen akademiske analyser om hvordan og hvorfor verden skulle vært et bedre sted for alle. Og den inneholder en og annen fantastisk scene som den om «det rullende hodet» som kan ta pusten fra noen og enhver. Dette er en lun kollektivroman om et tema som ved første øyekast kan virke sært og eksklusivt, men som når alt kommer til alt er mye mer allment enn som så.