JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Flere har kalt tida vi er inne i ekstremismens tidsalder. Noen går til og med så langt at de mener denne ekstremismen truer samfunnet – ja, er en fare for noe av det helligste av alt: den vestlige verdens demokrati og forståelsen av dette demokratiet. Begge deler kan sjølsagt diskuteres – både om ekstremismen er voksende og om demokratiet er truet. Dette er en stor debatt, et vanskelig tema – og det løses definitivt ikke i bokform.

Men det er dette historiker og Pulitzer-prisvinnende journalist Anne Applebaum likevel diskuterer i sin nye bok. Og siden hun ikke setter spørsmålstegn ved tittelen «Demokratiets svanesang» tolker jeg henne dit hen at hun ikke ser spesielt optimistisk på saken.

Dette er ingen akademisk bok, den er mer journalistisk. Forfatteren er amerikansk født, men har bodd store deler av sitt liv i Europa – særlig i England og Polen. Disse to landene vies derfor mye oppmerksomhet. Brexit er naturlig nok bakteppe for delen om England. Skjønt, hun trekker fram situasjonen i Ungarn også – et land der særlig høyreekstremismen har stått sterkt de siste årene. Og mye av dette ser Applebaum i lys av landenes – særlig de øst-europeiske – ideologiske bakgrunn. Det øst-europeiske spøkelset, statssosialismen, er liksom med her som nissen på lasset. For Applebaum er høyre-ekstremisme og venstre-ekstremisme akkurat like ille.

Forfatteren har et stort kontaktnett. Det er mange av disse hun trekker veksler på i boka. Ikke nødvendigvis ved hjelp av intervjuer, men ved at hun kjenner dem personlig. Det blir litt som når politikere skriver sine memoarer og viser til samtaler og møter de har hatt med kolleger. Sånt kan være interessante betraktninger å lese om, men likevel relativt subjektive elementer i en argumentasjonsrekke. Nå argumenterer for så vidt ikke Applebaum så mye i denne boka, hun viser mer fram sånn journalisters metodikk ofte er – også når de skriver bøker.

En og annen politiker får sitt pass påskrevet i denne boka, tidligere venner er etter hvert blitt fiender – ja, boka åpner med en beskrivelse av hvordan diskusjonsklimaet for bare 20 år siden var noe helt annet enn det er i dag. Konspirasjonsteorier og sterk polarisering har overtatt debatten, mener Applebaum. Og det stemmer nok sikker i de miljøer hun ferdes, men stemmer det sånn rent allment?

Kan hende er svaret på det spørsmålet også ja, men denne boka «beviser» det ikke. At Polen og Ungarn har et reaksjonært styre, at Boris Johnson er en merkelig figur og Tony Blair var Margareth Thatchers største seier, er gammelt nytt. Donald Trump bruker hun heldigvis ikke så mye av boka på, her er jo det meste for lengst sagt og skrevet av så mange andre.

Dette er ikke en bok som presenterer rakettforskning. Når det er sagt, er den slett ikke overflødig eller uinteressant. Den manglende tilliten til politikere, politiske systemer, medier, sannheten and you name it i enkelte land er ikke bare skremmende – den er samfunnsskadelig og alarmerende. Og det er helt på sin plass at Applebaum ikke gir den nylig avgåtte amerikanske presidenten skylda for dette da Trump bare er en naturlig konsekvens av en utvikling som nok har foregått siden han bare var en yngre forretningsmann. Trump er symptomet, ikke årsaken.

Applebaum er altså svært pessimistisk på framtidas vegne. Men helt uten håp er hun ikke. Helt mot slutten av boka, etter at hun har lansert frykten for at polariseringen i samfunnet vil øke ytterligere, stiller hun spørsmålet om at kanskje frykten for sykdom vil skape frykt for frihet. Og skriver deretter dette: «Eller kanskje vil koronaviruset bidra til en ny følelse av global solidaritet. Kanskje vil vi fornye og modernisere institusjonene våre. Kanskje vil vi se økt internasjonalt samarbeid etter at hele verden har gjennomgått de samme opplevelsene samtidig: nedstengning av samfunnet. Karantene, smittefrykt, redsel for å dø. Kanskje forskere rundt om i verden vil finne nye måter å samarbeide på, utenfor og uavhengig av politikken. Kanskje sykdommens og dødens realiteter vil lære folk å være skeptiske til kolportører, løgnere og mennesker som sprer feilinformasjon.»

Ja, la oss håpe det!