JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Under lesningen av denne bestselgende franske romanen slår et eksempel fra journalistkurs for viderekommende meg, et eksempel som sikkert de aller fleste i faget har fått høre – den om journalisten som skulle dekke begravelsen til en kjent person, men som ville være litt original og ha en vinkling ingen andre hadde og derfor endte opp med å lage et portrett av kirkegårdsgraveren istedenfor.

Perrin, som egentlig er utdannet fotograf og manusforfatter, men som nå har tre romaner i beltet, har nemlig skrevet en lang tekst om Violette og hennes brokete liv der hun til slutt ender opp som gravlundsvokter i en landsby i franske Bourgogne. Et stille liv som fort også kunne blitt ganske kjedelig lesning. Men, som kjent så er ikke skjønnlitteraturen så forutsigbar, dens veier er uransakelige. Og grepet er, akkurat som det nevnte journalistekseksemplet, originalt – i hvert fall litt.

Violette som kommer fra et umøblert hjem møter en dag hjemstedets Don Juan Philippe som hun får datteren Léonine med, ei datter som på et vis blir romanens omdreiningspunkt. Hun brenner nemlig inne sammen med tre venninner på en leir like ved Marseilles bare sju år gammel. Dette blir de to foreldrenes store ulykke, naturlig og realistisk nok. De bearbeider imidlertid sorgen på veldig ulikt vis. Som lesere er det i hovedsak Violettes versjon vi får, denne tragedien ses gjennom hennes blikk, mens Philippe framstilles ganske usympatisk helt til det skjer en vending også her mot slutten av storyen. Philippe er ikke så emosjonelt kald som førsteinntrykket bærer bud om.

Teksten ruller opp Violettas liv og samliv med Philippe, det aller meste sett i lys av tragedien med datteren. Ikke bare skal sorgen bearbeides, etter hvert blir det også en jakt på hva som egentlig skjedde den sommerdagen da datteren døde. Kan det ha skjedd noe kriminelt? Det kan det sjølsagt, men dette er definitivt ingen kriminalroman. Ei heller er det en lettvint kioskvelter av det melodramatiske slaget. Et bokomslag med rosa roser kan fort lure deg til å tro at innsiden av ei bok er noe helt annet enn den faktisk er. Dette er en alvorlig og langt mer original roman enn som så. Med et språk som flyter, ingen lette observasjoner eller konklusjoner – vi blir innviet i en sorg så svart som natta på en måte som er alt annet enn billige litterære triks.

Det har blitt sagt av parterapeuter og andre at et ekteskap, et samliv, kan bli ødelagt når paret får barn å forholde seg til. Hvor sant dette er, kan åpenbart diskuteres, men at en så skjellsettende begivenhet som det å bli foreldre er en lakmustest på forholdet, er det flere enn denne romanen som har tematisert.

For vel er måten Perrin behandler foreldrenes sorgprosess etter datterens meningsløse død kanskje det bærende elementet i denne historien, så er denne begivenhetens betydning for kjærligheten mellom de to voksne nesten like sentral. Og langt mer interessant.

Léonines død er noe de to foreldrene ikke klarer å snakke om, de fortrenger det på hver sin måte, de sørger på hver sin måte. Men hvem har sagt hvilken måte som er den riktigste, den mest følsomme? Og hvor kommer Violettes jobb som gravlundsvokter inn? Jo, etter først å ha nektet å besøke datterens grav der bare asken fins i kista, valfarter hun etter hvert til gravlunden og får altså jobben med å stelle de andre gravene også, jobben med å vanne blomster både tidlig og seint.

Denne teksten består av 94 kapitler som ikke bare har et nummer, men også aforistiske, poetiske titler. Ikke alle klarer å styre unna det litt banale, klisjéaktige, det kvasifilosofiske, men noen setter tankene i sving på en konstruktiv måte – for eksempel denne: «Det er de dødes usagte ord som gjør kistene så tunge».

Romanen har solgt over en million eksemplarer i Frankrike, den er blitt utropt av italiensk presse som «den vakreste boken i verden». Sånne formuleringer er gull verdt for forlagenes salgs- og markedsføringsavdelinger, men de skal alltid tas med tilstrekkelig edruelighet. Skjønt, du har ikke kastet bort flere timer av livet ditt om du leser denne romanen.