JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«En dag før vi aner det, er det vi selv eller en av våre nærmeste som trenger takhøyden for å kunne stå oppreist» - dette er siste setningen i Anne Grete Preus’ bok «Stråets lengde» som nettopp er utgitt. Posthume refleksjoner fra en høyt respektert musiker. Setningen er en slags konklusjon på et forsvar for minoriteter av alle avskygninger, en hyllest til mangfoldet. Anne Grete Preus var som kjent ikke som alle andre romerikinger, hun var et rockeidol for flere av sine kolleger – hun var et helstøpt menneske, har jeg hørt. I fjor døde hun av en uhelbredelig kreftsykdom hun hadde levd med noen år.

Noe tidligere i boka, som skulle blitt en biografi og hun hadde levd noe lenger, skriver hun også dette: «Høsten 1973 begynte jeg på samfunnsfagslinjen på Lillestrøm Gymnas. Jeg likte meg». Året før begynte jeg på samme skole på realfaglinja. Jeg likte meg ikke. Men jeg husker godt den storvokste jenta fra friminuttene. Hun raget et hode høyere enn de aller fleste, hun hadde ofte med seg gitar på skolen – og hun gikk for å være så politisk radikal på denne erkekonservative skolen at det var best å holde seg langt unna. Jeg ble med andre ord aldri kjent med henne.

Så er spørsmålet: Blir vi kjent med henne i denne boka? Ja, jeg vil nok si det. Boka er som undertittelen sier bare «fragmenter fra hennes liv», men den er åpenhjertig, virker ærlig og presis. Preus er i stand til å fortelle om sine sterke og svake sider uten at det verken blir kleint eller unødvendig privat – det blir det som er det beste av alt: personlig.

Vi får høre om hennes tidlige behov for mye alenetid, hennes kjærlighet til musikken og det som ikke var helt mainstream på mange av hverdagslivets områder – Anne Grete Preus var ikke A4. Hun slet med en del skolefag sånn dyslektikere ofte gjør. Da var det fint å ha gitaren på fanget som sin nærmeste og beste venn. Gradvis skaffet hun seg et lokalt navn med sin mørke stemme og sitt alvorlige engasjement. Jeg er sjøl en av dem som opplevde visesangeren før hun ble landskjent som rockemusiker. Og jeg skal være ærlig: Jeg skjønte ikke da hvor stor hun skulle komme til å bli.

I boka forteller hun om sine drømmer og om hva i livet som var viktig for henne. Musikken, sjølsagt, men også litteraturen og de litt dypere lag av livets hemmeligheter. Fornøyelig er kapitlet der hun beskriver sin reise i Europa som 20-åring – aleine i egen bil der hun i all hovedsak livnærte seg som gatemusikant. Og om sitt møte med Åse Kleveland (som også har vært innom Lillestrøm Gymnas).

Preus bodde hjemme hos mor og far lengre enn de fleste, men etter hvert la hun Skjetten, Lillestrøm og Romerike bak seg og flyttet til hovedstaden der hun ble boende resten av sitt liv. Skjønt, utfartstrangen ble hun aldri kvitt etter europareisen. Hun var vel et typisk urbant menneske, du må vel nesten være det for å elske Paris og New York sånn hun gjorde. I NYC var det særlig bydelen Manhattan som fascinerte. Her kunne hun gå i fotsporene til idoler som Bob Dylan og Patti Smith, hun kunne vandre rundt i Greenwich Village og oppleve bohemlivet i Washington Square – parken over alle parker på Manhattan. Hun skaffet seg leilighet i begge de berømte verdensmetropolene. Og realiserte dermed en drøm. For hun var ikke gatemusikant med anstrengt økonomi gjennom hele livet.

Det er en rørende bok hun her har skrevet. Det er ikke noe stilistisk glitrende tekst, men den har et refleksjonsnivå som favner dypt. Preus var ikke opptatt av livets trivialiteter, hun var til stede i det som er vesentlig. Likevel blir hun aldri høyttravende og pompøs, aldri arrogant og snobbete. Og det er langt fra likegyldig. Samtidig forteller hun om et liv i konstant arbeid, et liv hun hele tida forsøkte å få maksimalt ut av for egen regning. Kanskje særlig da hun fikk diagnosen som bekreftet det hun for så vidt allerede visste: At vi alle er dødelige.

Personlig glemte jeg aldri bildet av den høye lyse med gitaren i friminuttene utenfor hovedporten av Lillestrøm Gymnas, henne som til og med vi som var eldre enn henne ikke turte å nærme seg i frykt for å bli vist fingeren. Hadde jeg visst det jeg veit i dag, blant annet etter å ha lest hennes interessante bok om hvordan hun så på livet og menneskene hun møtte på sin vei, ville jeg i hvert fall spurt henne om jeg kunne få bomme en røyk. I dag er dessverre også det for seint.