JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Sjøl om landet ikke er den eneste tragedien i vår krigshistorie – krigen som i flere år nå har rast i Syria er så vond og vanskelig, så blodig, urettferdig og meningsløs, at det er vanskelig å sette ord på den. Den belgiske regissøren Philippe Van Leeuw har valgt å lage film om krigen. En annerledes film.

Filmen minner mer om et klaustrofobisk teaterstykke. Scenen er en leilighet – antagelig i hovedstaden Damaskus. En storfamilie er innelåst her sammen med et ungt ektepar med et lite barn. Paret er leieboere. Tidlig i filmen får vi vite at de planlegger å flykte – de har ikke noe valg. Sånn skal det imidlertid ikke gå. Både hun og han får oppleve krigen på sitt mest bestialske – for spenningens skyld skal jeg ikke røpe mer.

Utenfor leiligheten raser krigen. Bombene hviner med jevne mellomrom, og beboerne flykter inn på kjøkkenet. Noen annet tilfluktsrom fins ikke.

Det er mora i familien som er den store organisatoren. Hun er nok sterkere i den rollen enn i omsorgsrollen, uten at dette blir et tema. Faren er ute, han møter vi aldri.

Den sterkeste sekvensen i filmen oppstår når et par menn trenger seg inn i leiligheten og tar seg til rette. Da ser vi en side av krigen det er lett å glemme eksisterer, en side krigsreporterne sjelden får tilgang til – en side som oftest må behandles kunstnerisk. Det er sterke scener vi blir vitne til.

Dette er ikke en krigsfilm i tradisjonell forstand. Her får vi isteden innblikk i sivilbefolkningens lidelser. Mennesker som står maktesløse og bare kan vente til krigen er over. Enten du er voksen eller barn – det er flere av sistnevnte med i denne filmen – er det meste håpløst.

Likevel er det ikke håpløsheten som preger denne filmen. Den har ingen løsning, den har ingen utgang, men i en grunntone av svart kan vi kanskje mot slutten skimte en strime av lys?

I en viss forstand er denne filmen helt apolitisk. Ingen argumenterer for eller mot noe som helst. Det er kanskje like greit. Dette er en film som er mer innenfor show it enn tell it. Den minner ikke bare om et teaterstykke, men også om en reportasje.

Et sterkt dokument er den uansett. Og et godt alternativ til utallige relativt intetsigende fjernsynsserier.