JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det var i utgangspunktet to hovedgrunner til at denne boka fanga min interesse. For det første har jeg lest bøker av Sigrun Slapgard før og veit at det sjelden er bortkastet. For det andre framgikk det av tittelen at i hvert fall deler av denne boka handler om den spanske borgerkrigen, et tema som det absolutt er nyttig å sette seg bedre inn i. Og boka skuffa da heller ikke på noen av disse punktene.

Hovedfiguren i boka er Wilhelm Holst, en mann kanskje ikke så mange har hørt om. Det var heller ikke så mye Slapgard visste om ham før hun skrev sin biografi om Lise Lindbæk, journalisten som blant annet deltok som reporter for Dagbladet under den spanske borgerkrigen (1936-39). Da Slapgard i tillegg ble kontaktet av Holsts barnebarn Ole, som visste en del mer om bestefaren, var terningen kastet. Her startet jakten på historien om Wilhelm Holst som skulle vise seg å være en krigshelt som neppe har fått den heder som han fortjener. Ole møtte for øvrig aldri sin bestefar som døde i 1949, bare 54 år gammel.

Hvem var nå denne Holst? På midten av 1930-tallet bodde han i Paris der han drev med forretninger. Han var gift med sin Anna, de fikk tre barn – to sønner og ei datter. Holst var imidlertid et samfunnsengasjert og godt menneske. Da Franco angrep den demokratiske valgte spanske regjeringen, den såkalte republikken, 18. juli 1936, dro Holst som da var en konkursrammet forretningsmann, til fronten. Ikke som kriger, men som bårebærer og frivillig i den internasjonale brigaden – altså på republikansk side. I Spania traff han både Lise Lindbæk, Nordahl Grieg og Nini Haslund Gleditsch. Og mange, mange flere. Og han traff den britiske agenten Madge Addy, ei dame han fikk et forhold til – og antagelig giftet seg med til tross for at han også var gift med Anna som ventet på ham hjemme i Norge – i Ådalen i Buskerud.

Da borgerkrigen var over, og Franco sto igjen som seierherre, ble Holst fritt vilt som så mange av de andre spaniakjemperne – han måtte holde seg i skjul om han skulle beholde livet. Dessuten startet jo den andre verdenskrigen. Hjemme i Norge skjedde det grufulle ting. Bare seks dager etter at Hitler okkuperte Norge 9. april, ble Holst to sønner, 15 og 16 år gamle, henrettet. Men Holst sjøl kunne ikke reise hjem til Norge. Det kunne han ikke før freden kom. Da hadde han utført mye muldvarp- og motstandsarbeid for de allierte. Kampen mot nazismen ble en forlengelse av hans tidligere kamp mot fascismen i Spania. Wilhelm Holst var en modig mann. Og satte solidaritet med de som trengte hans hjelp over sin egeninteresse.

Dette er i grove trekk den historien som Slapgard ruller opp med stor hjelp fra barnebarnet til Holst. Parallelt med fortellingen skriver hun også om deres egen søken etter spor fra Holsts liv. Arkiver blir oppsøkt, det samme blir steder de veit at Holst var innom eller plasser hvor han hadde bodd. Og brevvekslinger blir lest. Denne parallellhistorien integreres på en sjølsagt, sømløs og fin måte i historien om heltens liv. Forfatteren er åpen og ærlig på de sekvensene der kildene ikke er sikre eller til og med mangelfulle – her diktes det ikke opp historier uten kildebelegg. Det jukses ikke med historiske fakta.

Og det har blitt en spennende fortelling. Vi blir bedre og bedre kjent med Holst etter som fortellingen får mer og mer kjøtt på beinet. Det er nesten som vi lesere er med på den ferden, det er som vi blir med på hele skapelsesprosessen. Og vi får ny informasjon om den spanske borgerkrigen, denne gangen med Holst og hans deltakelse som prisme. Wilhelm Holst framstår mer som en humanistisk samaritan enn en glødende politisk idealist – sosialdemokrat eller kommunist. Faren for å glorifisere ham er stor, men kanskje særlig den utenomekteskapelige affæren han dyrker i flere år, gir ham såpass mange moralske riper i lakken at han faktisk framstår som et menneske det er mulig for oss mer dødelige å forstå og tidvis identifisere oss med.

Sigrun Slapgard har igjen skrevet ei bok det var en stor glede å lese. Fra perm til perm.