Den vanskelige hjemkomsten
Jon Michelet:
En sjøens helt
Krigerens hjemkomst
Oktober Forlag 2018
jan.erik@lomedia.no
I seks år har vi som lesere fulgt skogsmatrosen Halvor Skramstad fra Rena. Ja, i nesten seks år har han vært krigsseiler på alle verdens hav. Jon Michelet skrev til alt overmål seks tjukke bøker om dette. Nå er det slutt. Siste bind foreligger – krigeren har mønstret av, han har kommet hjem. For krigen er nesten over da dette siste bindet starter. Skramstad, som ble stygt skadet av en japansk kamikazeflyger i forrige bok, må bare en tur innom Okinawa først før han kan vende hjem til Norge – til freden, til et nytt liv sammen med familie og venner.
Dette siste bindet i Michelets epos om en sjøens helt er kanskje blitt det aller beste. Her er han på sitt mest personlige, her legger han inn tydelige referanser til både sin egen debutroman (Den drukner ei som henges skal) og sin egen fødsel på Larkollen i Moss. Og siste halvdel av boka – hjemkomsten – er rørende lesning.
For Halvor er som de aller fleste krigsseilerne ikke den samme gutten som reiste ut i 1939. Seks år seinere er han blitt mann, han er merket for livet – han ser verden med andre øyne. Har han ikke vært en ganske reflektert fyr også i tidligere bøker, er han i hvert fall blitt det nå.
Og i «Krigerens hjemkomst» tar endelig Michelet opp det temaet vi har ventet så lenge på: Nortraships hemmelige fond. For som kjent hadde det norske statsrederiet Nortraship etter den tyske invasjonen av Norge opprettet dette fondet fordi norske sjøfolk hadde høyere tillegg for krigsrisiko enn sine britiske kolleger. Meningen var å jevne ut hyrene mellom allierte og norske krigsseilere sånn at nordmennenes overskuddspenger ble satt inn på en hemmelig konto. Pengene skulle utbetales når freden kom. Individuelt til hver og en. Dette ble det imidlertid en bitter strid om da freden kom. Både politikere – særlig fra Arbeiderpartiet – og tillitsvalgte i fagbevegelsen, ikke minst Sjømannsforbundet, ble nærmest satt i vanry i kampens hete. Michelet lar sin krigsseilerhelt Skramstad delta i dette «slaget» om det hemmelige fondet. Og uten å røpe en altfor stor hemmelighet gikk det ikke som de fleste krigsseilerne ønsket.
Michelets stemningsrapport fra en råkald kveld i midten av februar 1946 går sånn: «Flere av de andre gutta har seilt ute under krigen. Som Halvor har de strandet på brygga i Oslo, der de tar strøjobber. De forbanner arbeiderpartiregjeringa som har satt den feite ræva si på Nortraship-fondet og behandler krigsseilerne som om de ikke er verdt fem øre. Som om de var lus!»
Boka handler også om alkoholisme og psykiske problemer i kjølvannet av et tøft liv i konvoi på farlige hav. Skramstad sjøl er ikke langt fra å gå dukken.
Boka føres helt fra til 2011 – året skogsmatros Skramstad dør 90 år gammel. Sterk er avslutningslinjene der Skramstad tørner inn for natta etter to drammer sammen med datteren Elisabeth. Han sier: «Jeg vil at du skal si noe til meg før jeg køyer. Hva da? Det er et sånt sjømannsuttrykk som skip pleide å hilse hverandre med. Du skal si ‘bon voyage’. Bon voyage, sa Elisabeth. Neste morgen var det kneppstille i det vesle huset. Da klokka nærmet seg ni, fikk Elisabeth en snikende følelse av at hun burde gå inn til faren. På nattbordet sto vannglasset urørt, ved siden av den gamle Certinaen. I senga lå Halvor død. Han så fredfull ut. Bon voyage, pappa, hvisket Elisabeth og strøk ham forsiktig over panna.»
Kanskje, tenkte jeg mens jeg leste dette, var disse linjene noe av det siste Jon Michelet skrev.