JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Som alle skrivende mennesker veit, så ligger ofte hemmeligheten i starten av teksten, enten det er fiksjonsprosa eller sakprosa. Den berømte italienske forfatteren Natalia Ginzburgs (1916-1991) roman «E stato cosi» fra 1947 - på norsk «Det tørre hjerte» som kom i år - åpner sånn: «Jeg sa: Si meg sannheten, og han spurte: Hvilken sannhet? og tegnet raskt noe i notisboken som han så viste meg hva forestilte, et evig langt tog med en tjukk, svart røyksky over, og ham selv som lente seg ut fra et lite vindu og vinket med et lommetørkle. Jeg skjøt ham mellom øynene.»

Dette er dramatisk, det kunne vært en westernroman, men her er verken Morgan Kane eller Sitting Bull på rollelista, dette er en sterk kjærlighetsroman fortalt av en navnløs kvinne, det er en jeg-fortelling så sterk at den kanskje bør ha aldersgrense. Skjønt, den sterkeste siden er det litterære, og det har neppe noen vondt av – uansett alder.

Fortelleren forelsker seg nærmest dødelig i en noe eldre mann, i starten mot sin vilje. Og hvem har ikke vært så forelsket at du ikke lenger ser et menneske med øynene, men med hjertet, hvem har ikke vært så forelsket – ja, så blind – at alt annet blir irrelevant. Blir kjærligheten gjengjeldt, er det bare fryd og gammen, men sånne situasjoner hører som kjent med til sjeldenhetene, både i litteraturen og in the real life. Og jeg kan ikke unngå å røpe, om denne teksten skal fortsette videre, at fortellerens store forelskelse, store kjærlighet, i denne romanen heter Alberto og sjølsagt ikke er like betatt av henne. Han har nemlig viklet seg inn i et annet håpløst forhold, han har forelsket seg – dødelig – i en gift kvinne, som muligens er glad nok i ham, men likevel ikke kan – eller vil – gå fra sin ektemann. Så her er det altså opplegg for forviklinger, men dette er alt annet enn en situasjonskomedie.

Alberto velger å gifte seg med fortelleren, de får et barn sammen som tragisk nok dør etter svært kort tid. Alt dette fortelles i et nokså nøkternt språk, følelser – om vi ser bort fra kjærligheten – holdes på en god armlengdes avstand. Ja, her er det mange kalde og tørre hjerter.

Det er trekk ved denne romanen som bringer oss tilbake til ei tid som ikke eksisterer lenger, det er noe litt arkaisk over den konkrete handlingsgangen. Derfor er det godt gjort, godt litterært håndverk, å løfte fram et av livets mest evige temaer: kjærligheten, og få det til å svinge også i vår moderne tid. Kjærligheten er blind, den er grenseløs, den er vakker og den er brutal. Kjærligheten er tidløs, den er livets salt, den er meningen med livet. Vi klarer oss ikke uten, den er minst like viktig som næringsmidler – ja, den er et næringsmiddel i seg sjøl. Og kjærligheten er noe vi, om ikke alt går på skinner, kan drepe både andre og oss sjøl for.

Samtidig er kjærligheten en voldsom kraft som du sender ut, men som kanskje ikke er like mye verdt om du ikke får den tilbake i noenlunde samme valuta. Det handler om gjengjeldelse, om symmetri – det handler om å blottstille seg sjøl, kle seg naken for sin elskede, det handler om livet på sitt mest ekstreme. Og kanskje på det aller vakreste.

Ginzburgs roman rommer alt dette, den tar ikke mange timene å lese, men om ikke hjertet ditt er altfor tørt, kan det hende at mye av det boka formidler blir sittende i kropp og sjel lenger enn du kanskje liker. Og den inneholder denne flotte setningen: «Livet begynner når vi er for unge til å forstå hva det handler om.» Sånne bøker vokser ikke på trær, sånne bøker må vi hegne om i ei tid da boka trues med å forsvinne.