JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I Heidi Lindes roman «Talte dager» møter vi ingen klar hovedperson, men flere som samler sine tråder i sogne- og fengselsbyen Vik. Boka starter med tekstens mest forrykende scene der trebarnsmoren Liv Karin har en heftig krangel med sin eldste datter 16-åringen Kaja, ei jente som det skal vise seg også har en stesøster kalt Lykke. Faren, den finskfødte Magnar, var nemlig i overkant glad i damer før han endelig bestemte seg for Liv Karin. Til Vik kommer også Jonas fra Enebakk, en ung lege som har gjort en katastrofal yrkestabbe på legevakta i Oslo, og trenger et sted å «flykte» til. Kjæresten har i tillegg slått opp – han er ikke helt i mentalt vater. Han får leid seg et krypinn i kjelleretasjen hos Liv Karin og Magnar. Og oppe i dette litterære universet finner vi også Ingeborg som til daglig studerer sosialantropologi ved Universitetet i Bergen, men som akkurat nå forsker på innsattes tilværelse bak murene. Da er ikke bare fengslet i hjembygda Vik fin å vende tilbake til – her soner også Ivan en fengselsdom. Alle disse menneskenes liv og skjebner veves inn i hverandre.

Likevel er det nok mor Liv Karin og datter Kaja som er det viktigste omdreiningspunktet for denne historien som rommer mye hverdagslig glede og fortvilelse, mange gjenkjennbare valg og kvaler fra det virkelige livet utenfor bokpermene.

Den nevnte krangelen som boka starter med ender nemlig med at Kaja raser ut av huset med replikken «Hvorfor skulle jeg gidde å komme tilbake hit». Og de ordene skal vise seg ikke bare å være helt sanne, men også å bli de siste hun sier til moren – noe også fortelleren i romanen påpeker i setningen deretter. Dermed er til en viss grad spenningen reist: Hva skjer med Kaja?

Og det skal jeg ikke røpe her sjøl om denne fortellingen ikke primært er en spenningsroman, krim eller en thriller. Den handler mer om hvor viktig relasjonene mellom mennesker er, hvor viktig det er å ta vare på hverandre og vise omsorg. For livets trivialiteter og eventualiteter tar alltid retninger vi ikke overskuer. Samtidig kan tilfeldige møter bli alfa og omega for hvordan våre liv leves. Livet er ikke noe lotteri, men heller ingen ferdig planlagt agenda. Likevel er det disse ytterpunktene som rammer inn alle våre liv – tilfeldigheter og kontrollerte, rasjonelle valg.

På mange måter er det lett å like denne romanen. Den er lettlest, den er gjenkjennelig og vi møter troverdige karakterer som vi stort sett kan vise vår sympati med. Ingen stereotyper i svart og hvitt. Når det er sagt, lover nok den sterke og dramatiske åpningen av fortellingen noe mer enn resten av den klarer å levere. Buen spennes høyt, vi ser pila forsvinne, men er ikke helt sikker på hvor pila ble av. Eller hva den egentlig traff. Om den traff noe som helst. Ikke det at teksten er dårlig eller slapt komponert, men vi sitter likevel igjen med en slags skuffelse over noen forventninger som kanskje ikke helt innfridde. Men sånn er jo også livet i blant. Skjønt, et skjønnlitterært verk – en roman – er ikke selve livet, men noe som ligner. Og det har i hvert fall Heidi Linde greid å få fram.