JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I Marit Eikemos siste roman møter vi Hanne og Andreas, Sverre og Sanne. De to siste er barna, de to første er mor og far. Eller er de egentlig det?

Uansett, dette er en samlivsroman av moderne tapning. Romanen starter om lag da Hanne blir klar over at drømmehuset i Lerkevegen 41 er til salgs. Hanne og Andreas bor nemlig i leilighet – en ganske sliten sådan. Og det er ikke bra nok verken for dem eller for deres omdømme hos vennene. I hvert fall om vi skal tro Hannes tanker om saken.

Det er Hanne som i en viss forstand er «sjefen» i dette forholdet, det er hun som er den aktive, det er hun som har drømmene. Anders bare «er i seg sjøl», han vil helst være på stedet hvil. Men det er ikke lett sammen med Hanne.

Hun får han med på å gå «all in» for huset i Lerkevegen sjøl om det ikke er noe palass det dreier seg om. Men det er et steg opp, det er et hus. Og de trenger mer plass – ikke minst trenger de to barna hvert sitt rom. Problemet er: De har ikke så altfor mye penger, det er dyrt å kjøpe hus. Leiligheten de har må selges, men de kan ikke vente å få all verdens for den. De må ta opp et større lån. De må forhandle med banken.

Handlingen i romanen foregår fra de bestemmer seg for å legge inn et bud på dette huset til de faktisk sender budskjemaet. For det blir vel sendt?

Og det er i dette mellomrommet «det skjer». I den ganske underholdende, men også såre diskusjonen om hvordan de skal gå fram for å få dette huset – vinne den eventuelle budrunden – rulles samlivet deres opp nærmest i detalj. Det har vært mange skjær i sjøen siden de nokså tilfeldig traff hverandre – sånn de fleste parforhold oppstår.

Og alle disse episodene som etter hvert som fortellingen skrider fram bare eskalerer i alvorlighetsgrad, beskrives svært treffende. Her er det gjenkjennbart stoff for de fleste – vil jeg anta. Her gis det stikk både over og under beltestedet. Den ene mer infame «avsløring» enn den andre må fram i leserens lys. Eller snakker vi bare om fortrengninger?

Den alvorligste hemmeligheten skal ikke avsløres her, men den kom uventet på meg. Og Andreas. Den varsler fortellingens vendepunkt – tragediens katarsis.

Hva handler så dette egentlig om – i dypeste forstand, som det ofte så vakkert heter? Jo, om det moderne liv, om samlivet – om vår tids store mare der ambisjoner, karrierer og behovet for vellykkethet har tatt over det aller meste. Vi – og Hanne og Andreas – ønsker fellesskapet, men dyrker sitt eget ego. I ord skyver de fellesinteressene foran seg, men bak det hele ligger et nærmest grenseløst behov for å være noe. Og ikke minst for at andre skal se det.

Dessuten tematiseres det mer opplagte: Si meg hvordan du bor, og jeg skal fortelle deg hvem du er. Her snus det på hvert eneste møbel.

Marit Eikemo har i sine fire tidligere romaner demonstrert at hun er dyktig til å ta den såkalte moderne tidsånden på pulsen. Denne romanen er ikke noe unntak i så måte. Og sjøl om det er ganske overflatiske problemstillinger hun skildrer, får de åpenbart en alvorlig grunnklang når de blir behandlet på skjønnlitterært vis. For dette er langt mer enn featurejournalistikk sjøl om det er stoff som egner seg like godt i avis som mellom to stive permer.

Men når det er sagt, ser jeg ikke helt bort fra at Marit Eikemo snart er i stand til å gå noe mer langsomt fram. Hun har språk godt nok til å dvele litt lenger ved de skjellsettende livssituasjonene. Ikke bare fare heseblesende forbi i ganske høyt tempo. Skjønt, det kan bli god og interessant litteratur av det også.