JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hvis noen mente, og fortsatt mener, at Karl Ove Knausgårds seksbindsverk «Min kamp» var en forfatters megalomani på sitt mest ekstreme – hva er da fasiten på Ketil Bjørnstads bidrag til virkelighetslitteraturen: Verden som var min? Den fasiten, om den eksisterer, får du ikke her – jeg er såpass glad i bøker og litteratur at jeg syns begge de to nevnte forfatternes litterære bekjennelser har livets rett. Nå er det ikke så veldig mange likhetstrekk mellom dem heller med unntak av at de er svært ordrike – og i seks bind. Bjørnstad mangler for øvrig en utgivelse (men den kommer om en måneds tid) før verket er komplett, men i fjor ga han ut det femte – om årene 2000-2009, det tykkeste til nå på godt over 800 boksider (de fire foregående har ikke vært på «mer» enn sjuhundre og noen og nitti).

For de som har lest Bjørnstads fire foregående romaner, for det ligner skjønnlitteratur dette her, vil kjenne igjen stilen i bok nr 5. Hovedpersonen er Bjørnstad-gutten, musikeren, komponisten og forfatteren. Men årene går, hovedpersonen har fått grått hår og begynner å eldes. Venner dør. Eldes gjør foreldrene hans også som til slutt må selge huset sitt i Frognerveien i Oslo og havner på eldrehjem. Begge to temmelig mette av dage. Omsorgen Bjørnstad viser for sitt opphav er rørende lesning. Mye av denne boka handler om død, alderdom og sykdom. Men en gledelig ting opp i det ganske depressive er at Bjørnstad-gutten og hans ektefelle C blir foreldre i høy alder. De adopterer F fra Kina. Følelseslivet til forfatteren endrer seg, men han er fortsatt en aktiv reisende. Yrket hans krever det.

Og apropos virkelighetslitteratur som i den perioden han skriver om slår gjennom for fullt her til lands, ikke bare med Knausgård, men på en litt annen måte også med Åsne Seierstads dokumentariske bøker (særlig i bruken av skjønnlitterære virkemidler) – Bjørnstad kan ikke hoppe over denne problematikken, han problematiserer for eksempel Seierstads metode som han mener har mange dilemmaer i seg. Og skriver dessuten dette: «Ennå er ikke disse dilemmaene avklart for meg. Ikke for norsk kulturliv heller, etter den store bølgen av såkalt virkelighetslitteratur noen få år senere, som også denne bokserien er en del av. Men hva er virkelighetslitteratur? Har ikke alle romaner sin egen, definerte virkelighet? Er det ikke riktigere å kalle det dokumentarisk skjønnlitteratur? Man skriver om noe som faktisk har hendt, men man velger romanen som form, fordi den gir forfatteren så mange flere språklige og stilistiske muligheter.»

Her er Bjørnstad absolutt inne på noe, om noen spør meg. Skjønt, denne debatten er vanskelig og mangetydig.

Dette femte bindet er nok det dystreste av dem så langt. Sykdom er som nevnt nærværende i neste hvert eneste av de 99 kapitlene. Men det betyr ikke at morsomme passasjer er fraværende. En herlig scene er når de skal til Stokmarknes og Sortland for å holde konsert. Alex Riel, Palle Danielson og han. De får krevende reiseforhold med Widerøe, de blir forsinket og lydprøven går i vasken. Trioen har aldri spilt sammen før. Bjørnstad må ringe arrangøren og si at de kommer etter at konserten skulle ha startet. Bjørnstad skriver: «Når de kommer til lokalet en halvtime senere, sitter det allerede noen hundre mennesker og venter på dem i salen. Han kjenner en lett kvalme. Om noen minutter skal han stå på podiet med to verdensberømte musikere. Hvor mange har ikke sittet overalt på denne kloden og lyttet til Palles bass-solo på åpningen av Belonging opp gjennom årene? Hvem kjenner ikke Alex og trommespillet hans fra utallige plater helt tilbake til sekstitallet? Lydprøven må finne sted mens publikum sitter i salen og hører på. Det er det verste som kan skje. Det er som å sitte på utedo med åpen dør, mens noen feirer femtiårsdag med hel-grillet lam på gresset rett utenfor.»

Jeg har aldri vært i en sånn situasjon, men kan levende forestille meg ubehaget i den.

Som i de tidligere bøkene veksler forfatteren mellom å skildre verdensbegivenheter og private hendelser. Noen ganger løper de parallelt, andre ganger griper de til en viss grad inn i hverandre. Det fungerer som i tidligere bøker bra. Bjørnstad-gutten er fortsatt denne ganske blyge, sjenerte og en gang klavervidunderbarnet som omgås den ene celebriteten etter den andre. Også kongehuset har fått en del plass denne gangen. Og sjølsagt hans venner som Ole Paus og Erik Bye.

Bjørnstad er et politisk menneske som engasjert kommenterer nasjonal og internasjonal politikk løpende. Han plasserer seg på venstresiden, på et sted mellom SV og Rødt. Mot slutten av boka beskriver han sitt nyetablerte vennskap med Petter Stordalen. Blant annet et flere dagers besøk på båten hans i Middelhavet. At dette luksuslivet går helt ukommentert hen i boka finner jeg litt merkelig. Her er vi kanskje ved ett av de dilemmaene som ikke er løst – verken i litteraturen eller i livet for øvrig.

Ellers er det bare å se fram til neste, og siste, bind fra forfatterens hånd. Da skal det siste tiåret til pers.