JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Er dette en generasjonsroman? Eller en slektshistorie? Ja, det er jo sjølsagt begge deler, men med en god del annet attåt som er ganske sjelden kost i samtidslitteraturen.

Den danske forfatteren Maren Uthaugs tredje roman er litt av ei historie, her er det ikke spart på mye. Og teksten egner seg definitivt ikke for små barn.

På nåtidsplanet, omtrent på vår egen tid, møter vi Nicolas. Han er gravferdskonsulent og driver et firma som har gått i arv i mange generasjoner. Stort sett har da fedrene i familien het Christian – ja, så vanlig er dette familiefornavnet at de bare har fått hver sitt nummer – 1,2,3 osv. Nicolas er et brudd med tradisjonen, men han er ikke noe bedre enn sine forgjengere av den grunn. Nicolas viser seg å være nekrofil, hans store kjærlighet er Marianne som er død, men som han likevel behandler på mest intime vis.

Handlingen starter på tidlig 1800-tall. Et skip forliser, en dansk sjømann – Christian 1 – er den eneste som overlever og klarer å komme seg i land på Stillehavsøya Tikopia. Her treffer han Konkylia som blir hans kone, de får barn og Christian 2 blir født. Han stikker fra øya, havner først i Rotterdam og til slutt i København der slekta nå starter i begravelsesbransjen. København er på denne tida en fattig by.

Herfra og ut møter vi en rekke med fantastiske personer. De fleste dør, noen i barsel, andre av naturlige årsaker eller pest og pandemi. Men hvilken rolle spiller døden egentlig? Og er den endelig? Definitiv? Her opptrer nemlig gjenferd og folk med synske evner, her omgås døde og levende med hverandre på mest naturlige måte, det er som det hviler en slags forbannelse over denne slekta. Mens kjærligheten og lidenskapen blomstrer på ulike måter, den ene mer overraskende enn den andre. Litt incest hører også med til krydderiene.

Forlaget lanserer deler av dette som grotesk humor. Hvor morsomt det er, kan diskuteres. Jeg kan nok ikke skryte på meg at latteren satt løst under lesningen av denne teksten sjøl om jeg muligens gapte litt med munnen fra tid til annen. Uthaug skriver nemlig fram scener her om tabuiserte forhold og følelser som nok kan støte mange. Personlig tåler jeg en støyt, så dette ble aldri mitt problem. Da sliter jeg mer med å forstå dybden i fortellingen. Er det for å sjokkere? Provosere? Eller hva er meningen?

Døden er jo ofte en rød tråd i slektsromaner. Her er den nærværende og tematisert nesten på hver eneste av de 376 sidene romanen inneholder. Joda, livet er mangfoldig, livet er ikke nødvendigvis det vi tror det er. Eller våre medmennesker tror det er.

Nicolas forteller innledningsvis at han var 14 år da han sitret i møte med kald hud. Han skjønner dette er et avvik, men hvem skal han fortelle om avviket til? Allerede i boka åpningssekvens beretter jeg-fortelleren at han har planer om å bryte med tidligere tradisjoner, han må få til en lykkelig slutt. De drar aldri til Berlin. Nicolas har nemlig andre hensikter. Hvilke kan du finne ut ved å lese boka.