JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Noen bøker går aldri ut på dato. De blir klassikere. Den amerikanske forfatteren Richard Wright ga ut en sånn bok i 1947 (Black Boy) som i Johan Borgens norske oversettelse ble til romanen «Svart ungdom». Og det er akkurat dette den handler om, eller mer presist en svart ungdoms oppvekst. Nemlig forfatteren sjøl, eller i hvert fall den skjønnlitterære karakteren Richard Wright. For alle biografiske fakta stemmer nemlig ikke overens med den fiktive romanfiguren. Så det ligner en roman dette her.

Den oppdiktede Richard, som er den jeg skal konsentrere meg om her, er født i byen Jackson i staten Mississippi, langt sør i USA. Hans oppvekst er like tøff som den alltid har vært for svarte, fattige sørstatsgutter. Lite mat, ingen utdanning, mye vold. Og en strukturelle rasisme så fort du stakk hode utenfor hjemmet.

Men Richard er en stabukk, en opprører – han aksepterer ikke de rasistiske vilkårene han blir tilbudt. Og i all den fornedrelsen han opplever, i all fortvilelsen og smerten får han korte glimt av forundring over at livet også kan inneholde glede. Som da han for eksempel lærer seg å lese og skrive, og får lov til å dyrke dette begrensede gode når en lang og hard arbeidsdag er over. Her et lite utdrag: «Når jeg kom hjem om kvelden, låste jeg meg inn på værelset og sviret i fremmede bedrifter av fremmede mennesker i fjerne, fremmede byer. For første gang oppdaget jeg livet i en moderne verden, i veldige byer: det fanget meg helt; jeg svermet for det. Det var jo bare fortellinger, men jeg slukte dem rått fordi jeg ville det skulle være sånn, fordi jeg hungret etter noe annet, noe nytt. Disse billige magasinfortellingene utvidet mitt kjennskap til verden mer enn noe jeg hadde støtt på.»

Dette er en rik roman som rommer det aller meste av det vi mennesker er opptatte av, men lesningen og ordenes betydning for våre liv er et helt sentralt tema i boka.

Richard må som alle andre ha penger for å livberge seg, han får den ene strøjobben etter den andre. Her kan vi virkelige snakke om midlertidige ansettelser. På en av hans arbeidsplasser blir han en dag tiltalt av en kollega: «Hør her, nigger, tror du du blir til noen ting, kanskje? spurte han med sen, sadistisk stemme. Jeg vet ikke, sir, svarte jeg og snudde hodet vekk. Hva er det dere niggere tenker på? spurte han. Jeg vet ikke, sir, sa jeg, stadig med bortvendt ansikt. Var jeg nigger, tok jeg livet av meg, sa han. Jeg sa ingen ting. Jeg var sint. Vet du hvorfor? spurte han. Jeg sa fremdeles ingen ting. Men niggere bryr seg vel ikke om at de er niggere, sa han brått og lo.»

Hjerteskjærende scener som dette er det mange av i boka. Det er riktig nok over 70 år siden, men likevel.

Richard skjønner at han må komme seg vekk, han må nordover. Han drømmer ikke bare om å bli forfatter, han drømmer også om Chicago. Første mellomstasjon er imidlertid Memphis i staten Tennessee. Han husker fortsatt den vonde behandlingen han fikk av sine arbeidskolleger. Det øker ikke akkurat sjøltilliten. «Uker etter kunne

jeg ikke stole på mitt eget sinn. Hele jeg var nummen, forringet til noe fillet, oppløst, flytende. Jeg var et ikke-menneske, noe som visste vagt at det var menneskelig, men følte at det ikke var. Jeg hatet ikke de karene som hadde drevet meg fra jobben. De var ikke individer for meg, bare deler av et veldig, upåviselig, opprinnelig mønster; hat var nytteløst mot det. Det var angrep jeg lengtet etter. Men hvordan? Og ettersom jeg ikke ante hvordan jeg skulle gripe disse tingene an, kjente jeg meg dobbelt forvist.»

Et annet lykkelig øyeblikk for Richard opplever han da han får noen fortellinger antatt i et magasin. Det styrker han etter hvert i troen på hva som for ham er meningen med livet. Helt mot slutten av boka gjør han seg denne refleksjonen. «Mulighetene ved livet var blitt vakt hos meg ved lesning av det diktede ord og litterær kritikk. Jeg hadde jo aldri sett eller truffet de mennesker som skrev de bøkene jeg leste, og den verden de levde i var så fjern som månen. Men det som brakte meg over min evindelige mistillit, var at disse bøkene – skrevet av menn som Dreiser, Masters, Mencken, Anderson og Lewis – de virket så avgjort skeptiske overfor amerikansk miljø. Disse forfatterne mente nok at Amerika kunne formes nærmere opp til deres hjerter som bodde i landet. Og det var ut av disse romanene og fortellingene og artiklene, ut av dette press fra diktning om heroisk og tragisk dåd at jeg kjente varmen fra et usynlig lys røre ved mitt ansikt, og jeg prøvde alltid holde dette ansikt rede, så jeg ikke skulle miste håpet om dets fjerne løfte. For det var det som rettferdiggjorde at jeg handlet.»

Dette er vakkert, det minner om Jack Londons Martin Eden – det varmer et litterært bokhjerte.

Men det aller tydeligste temaet i denne romanen er rasismen. At den lever i beste velgående både i USA og i verden for øvrig, er en tragedie i seg sjøl.

«Svart ungdom burde vært påbudt lesning for all ungdom verden over. Den hører til de få bøkene som fortsetter å leve i en etter at en har lest den, fordi den har vært med på å forandre og utvide sinnet. Den er et fullverdig motvåpen til atombomben.» Disse ordene er skrevet 11. februar 1948 i avisa Friheten, de er ikke mine, men Inger Hagerups. De er over 72 år gamle. Men er like sanne den dag i dag.