JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Emily jobber i en dagligvarehandel. En dag møter hun Pablo, det går som det ofte gjør når unge mennesker treffer hverandre, de forelsker seg. I all sin usikkerhet – ja, mangel på livserfaring, går det sjølsagt som det også gjør: Emily blir gravid. Da er hun nitten. Litt for tidlig å bli mor, mener mange. Og kanskje enda tidligere å bli alenemor. For det viser seg ganske tidlig at Pablos interesse for det kommende barnet ikke er all verden, dette er heller ingen uvanlig situasjon. Emily, eller bare Em, er sjøl oppdratt av en enslig mor – historien har en sterk tendens til å gjenta seg. Skjønt, farskapet kan ingen helt rømme fra. I det minste kan det dokumenteres, om nødvendig.

Em grubler seg gjennom hele svangerskapet – ja, helt i starten av det er hun svært nær en abort. Hun forsøker å gjennomtenke hvordan livet blir som mor, hun forsøker å se for seg hva Pablo vil bidra med. Hun engster seg for framtida, hun er i en svært sårbar situasjon. Sånt blir det mange eksistensielle og sarte tanker av. Em har også en nabo som har et godt øye til henne. Han er imidlertid dobbelt så gammel, han er neppe det riktige partiet uansett. I hvert fall om hun skal bestemme.

Em disponerer sin egen leilighet, men så snart graviditeten blir merkbar også for omgivelsene, og Em blir mindre mobil, flytter hennes mor inn. Med all sin omsorg, renslighet og morskjærlighet. Hun ønsker som mødre flest å styre Ems liv.

Em er i en situasjon der hun også må hvile seg tungt på velferdsstatens tilbud – ikke minst på Nav. Dessuten har hun en jordmor det er mulig å snakke med. Og ikke minst få god hjelp fra.

Når barnet kommer, det blir en gutt som får navnet Liam, viser det seg akkurat som prognosene tilsa at Pablo glimrer ved sitt fravær. Nye bekymringer dukker opp. Er Liam frisk, spiser han nok, hvorfor skriker han så mye, skulle han ikke ha bærsjet mer? Humøret til Em veksler fra 1 til 10 i hyppige kast. Sånn jeg antar de aller fleste småbarnsmødre har det.

Ovennevnte sterkt forkortede historie kan du lese i Maria Navarro Skarangers siste – og tredje – roman «Emily forever». Det er en ganske stillegående fortelling som trosser den dramatiske handlingen. Emily er ingen syter og klager, hun tar livets eksistensielle utfordringer med stoisk ro og på relativt strak arm – altså som nevnt med hjelp av noen gode støttespillere. I et kort kapittel forskyves også handlingen fram til Liam er sju år og møter sin far Pablo, en scene som indikerer at dette kanskje kan gå bra. I hvert fall for Liam.

Skaranger er i alder en ung forfatter. Det er ikke så lett å forstå. Riktignok er det i all hovedsak unge mennesker hun her skildrer, men livsutfordringene er voksne. Svært få blir hva de drømmer om, ikke alle drømmer en gang om hva de skal bli til. Dette livet er jo så svært med alle sine utfordringer, krav og ofte flyktige gleder. Skarangers tekst tar opp i seg mye av denne problematikken på klassisk skjønnlitterært vis. Uten å levere bruksanvisninger, uten et eneste sekund å være moralistisk på noens vegne. Teksten i denne romanen er ikke lang, men den rommer likevel store deler av et liv.