JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Tara Westover er det neppe mange litteraturinteresserte som har hørt om. Naturlig nok. Hun er ikke USAs mest kjente forfatter – nei, hun har ikke utgitt mer enn den ene romanen hun utga i fjor og med den engelske tittelen «Educated» som nok er noe mer presis enn den norsk oversettelsen «Noe tapt og noe vunnet». Skjønt, ikke et vondt ord om den norske oversetter Hilde Stubhaug.

Romanen er en såkalt biografisk tekst. Det som står på og mellom linjene her skal være sant, det er sjølopplevd. Det er ikke bestandig en sånn tilnærming til litteratur faller spesielt heldig ut – det gjør det imidlertid her. Og det til gagns.

Tara er del av en svært konservativ mormonfamilie i delstaten Idaho i USA. Faren er familiens overhode. Alt han sier er lov. Og han har igjen Gud som sine eneste rettesnor i livet. Først og fremst tror han på endedagen, at det gjelder å være sjølberget da denne dagen kommer – for den kommer. Og han avviser all form for legevitenskap og offentlig utdanning. I hans familie er det kona som står for det medisinske. Barna får en slags hjemmeundervisning. Får han det ikke som han vil, blir han vanskelig å ha med å gjøre. Ja, han blir en tyrann.

Tara, i likhet med den eldre broren Tyler, kan ikke leve innenfor dette regimet. Hun bryter ut og ender til slutt opp med en doktorgrad i historie. Veien dit er smertefull, så vel fysisk som åndelig. Det er denne reisen romanen handler om – en utdannelsesreise.

Og dette er virkelig en medrivende story. Det er lenge siden jeg hadde så vanskelig for å legge fra meg ei bok for å ta noen pauser som under lesningen av denne.

Svært få har opplevd det Tara gjennomlever. Likevel er det noe gjenkjennbart i fortellingen. Vi har vel alle støtt på holdninger og meninger hos andre mennesker vi må klype oss i armen for å skjønne at det er mulig å ha. Problemet til Tara er at de holdninger, den livsførselen, hun etter hvert kjemper sterkere og sterkere imot er noe hun sjøl er født med, født inn i. Å frigjøre seg dette er ikke bare mentalt vondt, det er også det samme som å vinke farvel til de hun tross alt er mest glad i her i livet. Hun må kutte båndene til sine aller nærmeste. Det er ingen enkel affære, men av og til helt nødvendig.

Romanen skildrer en oppvekst så sår og dramatisk at jeg knapt har lest maken. Det er ingen proletarroman, men den ligner. De fleste skildringene av Taras arbeid på farens skraphaug er sterk lesning. Her er begrepet Helse Miljø Sikkerhet en saga blott. Faren til Tara tror på en allmektig Gud – hva skal du med sikkerhetsforanstaltninger og vernesko på arbeidsplassen da. Skulle du skade deg, og det gjør både Tara og flere av søsknene hennes, så veit Gud råd. Han – for det må være en mann – leger alle sår.

Forfatteren skriver i prologen til boka at teksten ikke handler om mormonenes tro. Det er sjølsagt riktig, men jeg må innrømme at jeg ble svært nysgjerrig på å finne ut mer om hva denne troen dreier seg om. At det er mange som ikke er så ekstreme som familien Westover, er åpenbart – heldigvis. Men hva ligger i Mormonenes Bok, hva er dette for noe?

Amazon skal visstnok ha utropt denne romanen til årets beste bok i 2018. Og til og med tidligere president Obama skal ha skrytt uhemmet av den. Nå er det ikke nødvendigvis skjønnlitteratur toppolitikere og amerikanske presidenter har sin spesialkompetanse på. Men uansett hva du mener om Barack Obama – her er han faktisk inne på noe.