JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Gamle bøker kan fort bli som nye. Det fins det utallige eksempler på gjennom hele litteraturhistorien. Ja, det er et godt argument for at du bør tenke deg om før du kaster eller gir bort bøker. En sånn bok som absolutt tåler gjenlesning er sosiologen Ottar Brox’ «Ta vare på Norge!» fra 1988 – altså er den 35 år gammel.

Som kjent for de fleste var 1980-tallet et tiår hvor høyrebølgen rammet landet. Margaret Thatcher og Ronald Reagan ledet henholdsvis Storbritannia og USA – det var markedsliberalismen som var gjeldende politikk. Sosialdemokratiene i land etter land skrumpet inn både når det gjaldt antall medlemmer i de bærende partier og velgeroppslutningen. Undertittelen på Brox’ bok var da også «Sosialdemokratiet under høyrebølgen». Og der er vi altså igjen – 35 seinere.

Sjøl om Brox er en relativt trofast SV-er – ja, han har sågar vært stortingsrepresentant for partiet i fire år, så driver han ingen hovering over sosialdemokratiet og Arbeiderpartiets fall på 1980-tallet. Snarere tvert imot. Han liker svært dårlig den nedbyggingen av sosialdemokratiske institusjoner og tankegods han mente virkelig skjøt fart på 1980-tallet.

Det er vanskelig å lese denne boka uten å skjele til hva som skjer på den politiske arenaen i dag. Riktig nok kan Brox verken bruke en Trond Giske eller en Ukrainakrig som forforklaringsfaktorer, men han er likevel ikke tom for andre årsaksforklaringer.

Brox er særlig kjent for sitt nitide og langvarige forskningsarbeid rundt hva som skjer i Bygde-Norge generelt, og Nord-Norge spesielt. Også i denne boka henter han en del eksempler utenfor ring 3, men det han kanskje er mest opptatt av er den enorme klassereisen som både landet Norge og nasjonens innbyggere har gjort etter andre verdenskrigen. Denne klassereisen var i all hovedsak Arbeiderpartiets og sosialdemokratiets verk. Bare ihuga, fanatiske høyrefolk benekter det. Problemet for Brox er imidlertid at denne klassereisen har en side som han mener svært få har vært nok oppmerksomme på. Når arbeiderklassemennesker sklir over i middelklassen, i Norge stort sett takket være et solid likeverdig utdannelsessystem der Statens Lånekasse har vært rosinen i pølsa, så skjer det som oftest en forandring med menneskene også. Ikke minst en mental endring. Mange blir seg sjøl godt nok, de slutter å verne om både de sosialdemokratiske ideene og de sosialdemokratiske institusjonene – som NRK, Vinmonopolet etc etc. Og da går det ifølge Brox galt. I hvert fall for det sosialdemokratiske byggverket. Heller ikke de berømmelige nittensekstiåtterne forstår bæra. Og sluttstasjonen blir de apolitiske barnebarnsbarna til de nykondisjonerte.

Sjølsagt sveiper Brox også innom den politiske høyresida som delvis stjeler Arbeiderpartiets klær, men det befriende med boka er at den ikke legger hovedskylda for at det sosialdemokratiske huset vakler på Kåre Willoch og Carl Ivar Hagen, men på hele den politiske venstresida. Det er her det har svikta. Høyresida gjør tross alt bare jobben sin når den kritiserer byråkrati, statlig sendrektighet og sviktende moral hos den opprørske ungdommen på 1970-tallet. Men hva gjorde venstresida for å bevare og styrke det sosialdemokratiske tankegodset som hadde ført landet til rikdom på rekordtid? Ingen verdens ting. Fortsatt ifølge Ottar Brox. Det venstresida gjorde var i all hovedsak å krangle med seg sjøl om hvem som befant seg på den retteste, riktigste veien til et sosialistisk samfunn. Sosialdemokratiet begikk det Brox kaller unødvendige feil. For det burde vært mulig å forsvare et så flott samfunnssystem som det sosialdemokratiske, mente Brox, særlig fordi et parti som Høyre ikke var noen verdig motstander. Høyre hadde ingen egen politikk eller egen visjon om hvilket samfunn de ville bygge – de snyltet bare på en misnøye med sosialdemokratiet – partiets eneste misjon var å være ikke-sosialistisk. Og det mente Brox var lite å henge på juletreet.

Det er sjølsagt forskjeller på Norge, og norsk politikk, på 1980-tallet og i dag. Skjønt, sosialdemokratiets krise er antagelig enda større nå. Og i et solid, og tidligere, sosialdemokratisk land som for eksempel Hellas – demokratiets vugge – er sosialdemokratene nesten forsvunnet fra det politiske kartet.

Jeg tviler på om dagens Arbeiderparti søker råd hos Ottar Brox, men om noen av dem spanderer noen timer på denne boka om hvorfor det gikk så galt på 1980-tallet, så kanskje de kan få noen refleksjoner som kan brukes under dagens galskap også.