JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jon Fosse kaller den siste boka si forteljing, men ellers er alt som det pleier. Språket, stilen og innholdet. Vi møter en jeg-forteller, eller en eg-forteljar da Fosse skriver på nynorsk. Det er et «eg» som kjører av gårde, det er åpenbart en han, som kjeder seg, derfor legger han ut på tur med bilen. Det hele er nokså formålsløst, han kjører og kjører, og mens han kjører, tenker og tenker han, på hvorfor han kjører som han gjør, på hvilke veier han kjører, om det hele er noen vits, ja – kort sagt relativt banale tanker kverner rundt i hodet hans. Og de kverner igjen og igjen, i den repetitive stilen som Fosse er blitt så kjent for, som han har vunnet mange priser for, en stil som han aldri blir lei av å skrive i. Og som vi lesere aldri blir lei av å lese. Antagelig skyldes det musikken i språket til Fosse, vi gynger med som om vi satt i en robåt. Samtidig må de fleste av oss innrømme at det tilsynelatende banale rommer en dybde også. Og det blir faktisk alvorligere, dypere, mer eksistensielt etter hvert som vi leser. Det er nok det som er så fascinerende, det gjelder å holde ut, lese videre, og bli med på forfatterens indre og ytre reise, ofte relativt blottet for handling, samtidig som det er handling nok for et helt orkester, for å snu litt på Arild Nyquist. Til slutt ender fortellerens biltur med at bilen setter seg fast, men tankene hans stopper ikke av den grunn, snarere tvert imot.

Så aner jeg at det er noen som stiller seg spørsmålet om hva forfatteren egentlig vil med dette. Hva handler det hele om, liksom? Som nevnt det skjer ikke all verden i denne teksten, sånn ytre sett. Skjønt, fortelleren forstår at han ikke kan sitte inne i bilen og tenke, han kommer ikke videre, bilen sitter fast, han må ha hjelp for å komme videre. Ute er det småkaldt, det snør litt, det er sein høst, han og bilen er midt i skogen, kan det tenkes at det er folk på disse kanter? Ut av bilen stiger fortelleren, han begynner å gå, også det litt på må få, og mot seg får han først øye på et hvitt lys som nærmer seg, men hva er det egentlig, er det døden? Det blender han nesten i sin hvithet, eller kvitleik, som det heter hos Fosse, er det redningen? Nei, plutselig forsvinner det hvite lyset, mens han fortsetter å tenke, ja snakke med seg sjøl, da han også begynner å høre stemmer. Stemmene ligner på foreldrenes, men lever de? Han roper til dem, snakker til dem, men de svarer ikke, han sykner nesten hen av fortvilelse, og snart er de borte de også, stemmene, det er til slutt bare en snikende kulde og en allestedsnærværende hvithet igjen. Det er vakkert, gåtefullt, ikke helt til å forstå, på ingen måte avklart, akkurat som det heller ikke er til å forstå i fortellerens egen bevissthet at han har lagt ut på denne kjæreturen, som ingen hensikt har, det nærmer seg det mystiske, kanskje det religiøse – ja, det er nok der det ender, i det uforståelige. For hos Fosse er det ikke som hos Friedrich Nietzsche at Gud er død, snarere tvert imot.

Jon Fosse er en stor beundrer av den irske forfatteren og absurdisten Samuel Beckett. Her viser han et klart slektskap med ett av sine forbilder, men om det ikke akkurat er Godot fortelleren venter på, så hvem venter han på da?