JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hva romanen har med Cato den eldre å gjøre, er ikke lett å se, men også Andreassens fortelling starter på sett og vis i Roma der jegfortelleren Krister Larsens kone Marianne får den geniale ideen at paret snarest mulig må få snekret opp en pergola i hagen hjemme i Drammen. Krister skjønner i begynnelsen ikke vitsen, men da han endelig gjør det, er det Marianne som har mistet interessen.

Romanen starter for øvrig med den fantastiske setningen «Jeg måtte slutte som elektriker på grunn av prolapser i ryggen». Dette blir på en måte en nøkkelsetning da Krister går arbeidsløs ett år før han får seg jobb som lærer. Oppgaven blir å lære voksne mennesker norsk. Krister får tid til å tenke.

Romanen er en 358-siders monolog. Av og til i et forrykende tempo, i andre partier går det langt roligere. Krister og Mariannes sønn er sentral i fortellingen, det samme er kompisen Ole Petter. Og Yvonne, en kollega av Marianne som er sykepleier. Viktig i dette monologiske universet er også skolens rektor – Kristers sjef Inga Sanden. Ingen av dem slipper egentlig helt gjennom Kristers nåløye. Han er nemlig temmelig nærsynt og sjølopptatt, han tenderer mot å være like negativ som mange av den østerrikske forfatteren Thomas Bernhards hovedpersoner. Skjønt, de mange gjentagelsene til Bernhard er mangelvare hos Andreassen. Dermed blir det kanskje noe mindre poetisk, men samtidig en litt mindre misantropisk stemning.

Krister er imidlertid kronisk misfornøyd. Med Andreas, sønnen – og med Marianne, kona. Når sant skal sies er han ikke så happy med seg sjøl heller. Det gir han visse problemer med å styre følelsene. Både kjærlighetslivet og andre sider av følelsesregistret blir satt på store prøvelser, og Krister takler det nokså dårlig. Han havner til og med innenfor murene og må lære seg sinnemestring. Har dette noe med Cato den eldre å gjøre, romeren som var kronisk sjalu på den velstående byen Karthago?

Teksten er skrevet nesten som en heseblesende enetale på inn- og utpust. Dette fungerer stort sett fint, og med en rik spennvidde i språket, skaper forfatteren mange morsomme situasjoner. Det blir ofte sånn når hovedpersonen mangler et korrigerende blikk på seg sjøl eller en Woody Allen-figur som kan skape riper i lakken. Min hovedinnvending er imidlertid at teksten blir for lang – forfatteren klarer ikke å holde på leserens oppmerksomhet hele romanen igjennom. Denne skrivemåten er krevende, den er utmattende for leseren. Anekdotene blir for mange, jeg sporer mot slutten av fortellingen. Historien om da Krister og Marianne skal på tre-dagers ferie i Frankrike sammen med Ole Petter og kona, får vi tidlig høre om, men turen realiseres ikke før helt mot slutten av boka. I mellomtiden skjer det en masse trivialiteter, både inni hodet på Krister og utenfor, som godt kunne vært redigert bort.

Dette er for all del ingen dårlig roman, men tilhører den kategorien bøker som er godt skrevet, men relativt raskt glemt. Dessverre er dette litteraturens største kategori. Kanskje er det alvoret jeg savner, at krisa Krister (og Marianne) virkelig skal oppleves som viktig? Det er for lite som står på spill her.