Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Ingvar Ambjørnsens siste roman «Ut av ilden» åpner i et stort tempo og er skrevet i den rølpete stilen som vi kjenner fra forfatterens tidlige forfatterskap. Her er det slektskap med både «Den siste revejakta» og «Hvite niggere» - i hvert fall når det gjelder skrivestil. Jeg husker fortsatt mitt første møte med romanen «Hvite niggere» fra 1986. Tida sto helt stille da jeg leste de første hundre sidene, det var et driv og trøkk i teksten som du måtte helt tilbake til Bjørneboe og Mykle på sitt beste for å finne maken til.

Men det er ikke slitne narkomane det handler om for Ambjørnsen denne gangen, men slitne litterater – spesielt sliten er hovedpersonen Alexander Irgens, som har lånt mange egenskaper og rekvisitter fra forfatterens eget liv – ikke minst fødebyen Larvik. Men dette er ingen sjølbiografi i romans form. Likevel må det være legitimt å påpeke at etter Knausgård og flere andre er det et påfallende trekk ved norsk samtidslitteratur at virkelighet og fiksjon lever et mer og mer symbiotisk forhold. I denne romanen er det bare forfriskende for de av oss som kjenner litt til Ambjørnsens levde liv. Forfatteren unndrar seg heller ikke retten til å mikse fiktive og høyst faktiske personer inn i sitt romanunivers. Flere av Ambjørnsens forfatterkolleger har roller i denne romanen – om ikke de aller viktigste.

Hovedpersonen Irgens er en sjangerkonvertert forfatter. Det vil si at den en gang så talentfulle og "seriøse" forfatteren har fått smaken på kriminallitteratur. Og har sjølsagt dermed også skapt en seriefigur, en krimhelt ved navn Stig Hammer, som har slått rot i det lesende publikum. Og forfatteren sjøl er ikke bare blitt rik, han er dermed også blitt populær og en slags allemannseie i det offentlige rom. En person folk mener de kan komme bort til når han sitter og slapper av ved et restaurantbord. Ambjørnsen lager mye fuzz ut av akkurat dette fenomenet.

Irgens er en temperamentsfull herre. Mye tyder på at en del av den volden han beskriver i sin litteratur også har rot i hans eget liv – et liv som for tida er noe turbulent. Ekteskapet skranter, en elskerinne blir dårlig behandlet, ei flaske eller tre med sterke saker konsumeres – Ambjørnsens viktigste litterære karakterer spytter sjelden i glasset. Irgens er ikke noe unntak. Og han har sjølsagt venner.

Noen forsøker å ta seg av Irgens også. Forlagets kvinner er ei gruppe, en barndomskamerat som sitter godt økonomisk i det er en annen. Forfatteren er gjenstand for mye ekte omsorg. Det er trekk ved Ambjørnsens beskrivelser av denne omsorgen som antyder at mye av dette også kan være sjølopplevd.

Hva handler så denne romanen egentlig om? Den handler om mye, og er tematisk nokså ufokusert. Sjølsagt ser vi kritikken av bokbransjen. Kriminal- og annen underholdningslitteraturs forrang framfor den såkalte seriøse litteratur som diktsamlinger og Ambjørnsens egen favorittsjanger novellen. Dessuten får mediene passet sitt påskrevet i denne romanen – her representert ved yndlingsmobbeofferet Se og Hør (som vel egentlig aldri har vært representativt for noe som helst). En del av råskapen i den moderne kriminallitteraturen, visst nok best representert ved Jo Nesbøs litteratur, skal ifølge bokomslagsteksten også stå sentralt som skyteskive her. Det mener jeg kommer ganske dårlig fram.

På sitt beste er dette en underholdende roman. Men den er ujevn. For etter en forrykende åpning med slagsmål og annen hurlumhei på litteraturfestivalen i Lillehammer, roes både handling og hovedperson betraktelig ned. Dette taktskifte er jeg slett ikke sikker på en er så heldig for romanen. Tekstens synkende tempo slår etter hvert over i mer og mer likegyldighet. Ambjørnsen er på sitt beste også en flott skildrer av langsomheten – og ikke minst er han god på lyriske naturskildringer – men her blir det litt sånn «verken fugl eller fisk».

Et annet uvanlig trekk ved denne jeg-fortellingen er at forfatteren er svært tvisynt i sine sympatier og antipatier når det gjelder Alexander Irgens. Ambjørnsen forsvarer neppe sin hovedpersons bravader på Lillehammer (første del av boka), men tar seg inn igjen både der handlingen foregår på Island og i Berlin. Og da Irgens endelig kommer hjem – til Larvik for å motta hyllest, priser og pressen – så er han mer opptatt av å reflektere over hva denne byen har gitt ham, på godt og ondt. Og vi får lese om et rørende møte med kriminalforfatterens søster. Her er vi i nærheten av det beste Ambjørnsen har skrevet fra den seneste delen av hans forfatterskap – den mer livskloke og mindre bråkjekke prosaen.

I «Ut av ilden» møter vi Ingvar Ambjørnsens litteratur i sin store bredde, det er gjenkjennbart og svært underholdende på sitt beste. Mangelen på en tydeligere episk og tematisk tråd er imidlertid romanes mest åpenbare svakhet.