JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ingvar Ambjørnsen har sluttet å skrive romaner. Paradoksalt nok er tittelen på hans siste bok «Farvel til romanen» og forlaget har til alt overmål sjangerbestemt boka som sakprosa. Men dette er nok en litterær tilsnikelse – boka «Farvel til romanen» er en fiksjonstekst god som noen. I tillegg har Ambjørnsen gitt ut to uttalte romaner («Natten drømmer om dagen» og «Ut av ilden» – sistnevnte relativt nylig anmeldt i Aktuell.no) etter natten 17. juni 2010, datoen da han etter eget utsagn skal ha sagt opp som romanforfatter. Dette minner litt om en slags holdning omvendt Dag Solstad, en Solstad som insisterer på at hans siste bok, et gedigent slektshistorisk verk som til forveksling ligner en fagbok, er en roman. Moderne norsk litteratur har nær sagt i mangel på noe bedre å ta seg til startet en diskusjon om hvilke sjangre verkene skal karakteriseres under.

En videre diskusjon av dette lar vi imidlertid ligge her.

«Farvel til romanen» er åpent sjølbiografisk og med artige illustrasjoner av Espen Friberg. Vi møter forfatteren reflekterende rundt sine tre leiligheter i Hamburg, som gående i Innocentia Park, og vi møter ham sammen med mennesker han kjenner og kneiper han besøker. Hele tiden holdes vi oppdatert på hvor mye alkohol han konsumerer. Dette er med andre ord ganske gjenkjennelig ambjørnsensk. Og på sitt beste veldig bra.

Høydepunktet er da han konstruerer en lang passasje om hva som kunne ha skjedd om han hadde møtt Lena Jensen fra Kalfaret i Bergen, hun som kontaktet ham tidlig i hans forfatterkarriere og ville ha den langhårete til å skrive biografien hennes. Ambjørnsen møter henne aldri, men beskrivelsen av hvordan dette tenkte møtet kunne ha funnet sted, er forfatteren på sitt mest sarkastiske. Og beste.

Boka handler i all hovedsak om hvordan forfatteren ble forfatter, og på mange måter hvor god han egentlig har blitt. Samtidig er den full av eksistensielle dilemmaer – forfatteren leker med fiksjon og virkelighet, snur og vender på det hele. Han viser en stilsikkerhet som en forfatter med hans erfaring antagelig etter hvert får. Og han har kommet dit der sjangerbestemmelser ikke betyr noen verdens ting. For det blir alltid en rest av diktning, uansett. Og da kan vi jo kalle det en roman, om vi vil. Eller rett og slett la vær. Da kan han også bramfritt, og uten de helt store kostnader, vinke farvel til romanen.

Forfatterens forhold til sitt selvvalgte eksil i Hamburg blir også grundig beskrevet. Heldigvis uten den litt spottende holdning til landet han flyttet fra, sånn Ambjørnsen har blitt fristet til i noen av intervjuene han har gjort med norske journalister de seinere årene. Boka er dessuten nærmest kjemisk ren for politikk – noe som kanskje vil overraske de leserne som primært følger ham som kommentator i pressen – tidligere VG, nå Dagsavisen.

Ingvar Ambjørnsen har faktisk vunnet Rivertonprisen, norsk kriminallitteraturs høyeste utmerkelse. Også dette har han et kapittel om i boka.

«Farvel til romanen» blir neppe stående som forfatterens aller beste li9tterære tekst. Samtidig viser den med all tydelig at han elsker å skrive – ja, at det nok er dette han vil fortsette med i mange år ennå. Om han kaller bøkene sine romaner eller ikke får så være. Livet er for kort til å diskutere litterære sjangre. Det er på det stadiet Ingvar Ambjørnsen befinner seg nå.