En klassereise
Lena Andersson:
Datteren
Oversatt av Gøril Eldøen
Gyldendal 2021
Gyldendal
jan.erik@lomedia.no
Først tråkka Lena Andersson, den svenske forfatteren med stadig stigende suksess, til med to romaner om Ester Nilsson, en lidenskapelig dame som ikke helt fikk livet til å gå opp på kjærlighetsfronten. Så kom «Sveas sønn», på norsk i 2018, med et portrett av selveste Folkhemmet – personifisert gjennom Ragnar Johansson, en typisk Medelsvensson. Ragnar hadde to barn, Elsa og Erik. I Anderssons nye roman følger vi Elsas vei gjennom livet. «Datteren» er altså en oppfølger av romanen «Sveas sønn». Skjønt, «Datteren» står på egne bein, den kan leses med fint utbytte uten at den første romanen er lest.
Ragnar er en ambisiøs far, han vil at barna skal skikke seg vel, han vil de skal bli noe her i livet. Dessuten skal de drive idrett. Elsa blir langrennsløper. Og hun blir god. Helt til hun møter veggen, legger på seg, får spiseforstyrrelser, mentale problemer – ja, kort fortalt får hun en haug med ungdommelige utfordringer helt i slutten av tenårene. Men Elsa er ei sjølstendig jente, hun gjør ikke bestandig akkurat som mor og far ønsker – og søker eventyr heller enn å satse på det sikre. Det fører henne til Chicago i USA som au pair, videre til San Francisco og universitetet i Berkeley, det amerikanske universitetssystemets svar på Freie Universitet i Berlin.
USA-oppholdet er lærerikt, Elsa blir voksen her, men må kaste inn håndkleet under studiene og reise hjem til mor og far med halen mellom beina. Da er store deler av handlingen i romanen over, Andersson speeder opp tempoet, Elsa starter norske universitetsstudier i lingvistikk, pappa Ragnar eldes og dør. Vi er framme ved vår egen tid. Elsa har blitt et gagns menneske, men klassereisen har kostet.
Andersson har fått stempel som en arbeiderklasseforfatter. På side 41 i boka, mens Elsa fortsatt går i barneskolen finner vi disse formuleringene: «Ragnar har lest i avisen at Alva Myrdal har sagt: ‘Hvis du vil vite hvor arbeiderklassen vil, se på middelklassen’» (…) «Folkhemmets ønske er at vanlige folk skal bli borgere, i alle fall småborgere».
Sosialdemokratiets Folkhem utfordres i denne romanen på en varm og morsom måte. Det blir aldri verken flåsete eller patetisk, men en ekte story om et levd liv fra vår egen tid. Så er spørsmålet: Heter Lena Anderssons neste roman «Sønnen»?
