JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Månelandingen i 1969, den president John F. Kennedy varslet allerede i 1962 for å slå Sovjetunionen og kommunismen tilbake til steinalderen, har virkelig satt spor. Først og fremst som en vitenskapelig suksess av dimensjoner, men i de siste årene har månelandingen blitt en yndet metafor for politikere og litterater verden over. Til og med vår egen eks-statsminister Jens Stoltenberg brukte månelandingen i en nyttårstale for en stund siden. Men som kjent, Stoltenberg kom aldri til månen – han stoppet i Brussel isteden. So far, so good.

Mariana Mazzucato (f.1968), ofte lansert som den italiensk-amerikanske stjerneøkonomen som for tida er bosatt i London, fornekter seg heller ikke i sin nye bok. Også hun er fascinert av begivenheten i 1969. Skjønt, det er kanskje ikke selve landingen og målet som er hennes største fascinasjon, men veien fram. Prosessen. Hun forteller nemlig nesten pinlig detaljert om hvordan den amerikanske føderale staten virkelig spyttet i nevene, bladde opp uhorvelig med penger, satset på den beste kompetansen den kunne finne – og framfor alt: de samarbeidet om det hårete målet å få to amerikanske astronauter trygt ned på månens overflate. Og hjem igjen. I live. Uskadd.

I andre del av boka kan vi lese om denne prosessen fra a til å, den delen av boka er virkelig for spesielt interesserte. Hadde jeg vært hennes redaktør, ville jeg nok foreslått denne delen noe redigert. For her er det fort gjort å gå seg vill i teknikk og begreper. Resten av boka er imidlertid strålende hvis du aksepterer premisset hennes om at hun ikke vil avskaffe kapitalismen, bare endre den. Det er jo litt ukjente toner på den politiske venstresida, den har i hvert fall fram til relativt nylig vært lite begeistret for kapitalismen som system og produksjonsmåte, for å si det med Karl Marx. Men maybe the times they are a changing.

Mazzucato vil først og fremst endre staten, offentlig sektor og den måten vi og klassiske økonomer og liberale, konservative politikere tenker om den på. Aller mest ekstremt uttrykt i enkelte amerikanske politiske miljøer, særlig blant republikanerne. Stikkord: Ronald Reagen, men også den engelske politiske søstra hans Maggie Thatcher. Staten som noe dritt, noe overbyråkratisert, noe vi bare trenger når det frie markedet trenger litt naturlig reparasjon – det er hovedtanken til denne gjengen. Mazzucato har ikke så veldig mye fint å si om dem heller.

For hun ser nemlig på staten og offentlig sektor med litt andre briller. Hun ønsker seg en stat som er offensiv, kunnskapshungrig, framoverlent – og har som eneste mål å tjene folket. Som jo i bunn og grunn er oss alle. Hun skriver blant annet følgende: «Problemet er ikke ‘stor stat’ eller ‘liten stat’. Problemet er hvilken type stat: Hva den gjør og hvordan.»

Mazzucato vil ha en stat som er innovativ. Vi, de liberalistiske økonomene og politikerne, må altså skifte syn på saken. Staten skal ikke være den som lapper sammen samfunnet etter kriser som de finansielle eller de pandemiske, men være lokomotivet i samfunnsutviklingen. Skjønt, hun er den første til å innse at dette ikke akkurat har vært ståa fram til nå. Etter en radbrekking av New Public Management, som slett ikke er det Mazzucato tenker på her med sin konkurranseutsetting og privatiseringsideologi, fyrer hun av følgende salve: «I stedet for å dra til månen har staten de siste tiårene vært på bærtur.»

Og det er her månelandingsmetaforen kommer til sin rett. Hun ser det arbeidet som førte fram til denne gigantiske bragden som en mal på hvordan det går an å jobbe for å løse våre store utfordringer i dag, som for eksempel miljø- og klimakrisa.

Vi må tenke stort, satse stor – investere. Være stinn av ambisjoner. Pengene fins, det er viljen det står på. Og kanskje et felles mål.

Når det gjelder økonomi har hun i boka en talende figur der vi ser hvor mye penger USAs føderale myndigheter har brukt på sine store prosjekter opp gjennom tidene. På topp tre finner vi for eksempel både krigene i Vietnam, Irak og Afghanistan. Altså underforstått: Det er snakk om politiske prioriteringer.

Delen om NASAs månelandingsprosjekt har jeg nevnt som en tekst for nerder sjøl om den i all sin finurlighet også peker på at store mål krever god og nitidig forberedelse. Resten av boka er fri for den fagterminologien som gjør tankene bare forståelige for økonomer. Boka er også fri for partipolitikk eller venstre-høyre-akse-tenkning. Det vil sikkert provosere noen, men kan også være frigjørende for tankene til lesere som ønsker seg minst mulige tvangstrøyer, minst mulige tradisjonelle skyttergraver.

Kapitalismen er i krise, mener Mazzucato. Hun leverer altså sitt bidrag for å redde den. Bidraget er verdt å tenke gjennom.