JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er over 50 år siden de første pakistanerne kom til Norge som arbeidsinnvandrere på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Faren til den navnløse jeg-fortelleren i Zeshan Shakars tredje roman er en av disse. Og nå, idet vi som lesere møter ham på de aller første boksidene – mens fortellingen befinner seg på nåtidsplanet – har han bestemt seg for å reise hjem til fødelandet og tilbringe sine siste år der. Han er blitt en eldre mann, han er blitt skilt – han har ikke mer i Norge å gjøre. Hans eneste sønn er blitt voksen og har skapt seg sin egen familie. Sønnen hjelper faren med å rydde ut de få tingene av leiligheten i Dalen som han fortsatt vil spare på. Pappa har verken samlet seg gods eller gull.

Men minner og opplevelser har han skaffet seg på de drøye femti årene han har bodd i Norge. Norsk har han også lært seg, så vidt. For aller helst snakker han en blanding av engelsk-norsk, ispedd en del fraser på urdu. Shakar får fram denne språkforvirringen på en herlig måte.

Men denne fortellingen holder seg sjølsagt ikke så lenge på nåtidsplanet. Ved hjelp av sceniske sekvenser rulles mye av farens historie i Norge opp. Moren, som også har flyttet fra Dalen og hjem til der hun kommer fra – Finnmark – har også en birolle i romanen. Og ved brå kast, både stedlige og tidsmessige, dras vi gjennom et liv der to foreldre, en pakistansk mann og ei nordnorsk arbeiderklassekvinne pluss deres sønn, romanens forteller, kjemper for å etablere et verdig liv. Dette livet leves i nøysomhet fordi de må leve det sånn. Om lag midt i boka dukker det opp en hjerteskjærende episode der de tre er på ferie i Paris og til slutt havner i Euro Disney – sånt gjør jo to snille foreldre med et barn som er sugen på eventyr. Det de imidlertid ikke visste var hvor mye inngangsbilletten kostet.

Den våkne leser skjønner temmelig raskt at denne fortellingen ligger tett opp til forfatterens eget liv. Og den dokumenterer til fulle hvor lite akkurat det betyr for å skape god skjønnlitteratur. Zeshan Shakar får på en måte alt det hånlige snakket om den «umoralske» virkelighetslitteraturen til å bli liggende død og begravet. En god fortelling, i et godt og lekent språk, lever sitt eget liv uansett som det skulle dukke opp elementer som ligner på forfatterens eget virkelighet. Sånn har det vært til alle tider, sånn er det fortsatt.

Romanen er siste bindet i en slags løst forankret trilogi fra Groruddalen i Oslo der den første var «Tante Ulrikkes vei» og den andre «Gul bok». Den første oppnådde Shakar den høythengende Vesaas’ debutantpris for, den andre var en liten nedtur – mens «De kaller meg ulven» er den aller beste av dem. Det er som om Shakar litterært sett er blitt mye mer moden, mye mer sikker på at både språk og fortelling holder mål. Dermed har han også funnet tilbake til mye av den språklige tonen som gjorde hans debutverk så oppsiktsvekkende god. Teksten oser av sjølsikkerhet uten å bli arrogant.

Det er en del vare og såre partier i romanen. Å vokse opp som skilsmisse- og enebarn er ingen spøk når foreldrene sliter med sitt. Men ingen av karakterene her behandles som offer, de veit innerst inne hva de vil.

Zeshan Shakar har skrevet varmt og rørende om en far-sønn-relasjon, om to mennesker som bryr seg om hverandre – ja, som hele livet har gjort så godt de kan. Sønnen drømmer nok om å bli noe «mer» en faren, han er litt glupsk – de kaller ham jo ulven. Det er for så vidt greit at fortellingen stopper akkurat her.

Men framfor alt er denne romanen en nydelig fortelling om da pakistanerne kom til landet vårt, hvordan mange av dem nærmest slet seg ut for at barna deres skulle få et liv som var verdt å leve. Dette er et lite stykke moderne Norge. Omtrent som Freias melkesjokolade.