JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er virkelig et tankevekkende verk den britiske økonomen Noreena Hertz har skrevet om ensomheten i vårt århundre. Men hva er egentlig ensomhet? Er du ensom når du er aleine? Fysisk? Eller mentalt? Ja, kanskje, men heller ikke nødvendigvis. Hertz skriver blant annet dette henimot slutten av boka: «Ensomhet er ikke bare en subjektiv sinnstilstand. Det er også en kollektiv tilstand som tærer hardt på oss som enkeltpersoner og på samfunnet som helhet, det koster millioner av mennesker livet hvert eneste år, det tapper den globale økonomien for flere milliarder og utgjør en potensiell trussel mot tolerant og inkluderende demokrati.»

Med andre ord: Ensomhet er også et samfunnsproblem – eller for å bruke tidas moteord: Ensomhet er en utfordring, ikke bare for enkeltindivider, men også for fellesskapet.

Denne boka var påbegynt før koronaviruset invaderte våre liv, men ironisk nok måtte det livet som viruset har påført oss – et liv med sosial avstand og hjemmekontor for den arbeidende delen av verdens befolkning – inkluderes i teksten. For kanskje er vi i 2020 mer ensomme enn noensinne – hvem veit?

Hertz reflekterer blant annet i boka over godt voksne japanske kvinner som begår småkriminalitet for å havne i fengsel sånn at de kan slippe den ensomheten de ellers føler i sine liv. For den som har over middels innsikt i hva det vil si å være fengslet, så er dette nesten ikke til å tro. Det er i beste fall skremmende.

Et mer positivt og kreativt perspektiv Hertz trekker fram er menneskers trang til å gi sine medmennesker omsorg – og at dette kan være til hjelp og nytte som en medisin mot ensomhet – ja, det forebygger på sett og vis ensomhet, mener forfatteren. Gleden over å gi, gleden over å spre oppmerksomhet på andre – gleden over å være til gagn og nytte gjør deg til del av et fellesskap, til en del av noe mer enn deg sjøl. Et sånt perspektiv er vakkert, syns jeg. For jeg tror det dypest sett er sånn at den største kjærlighet ikke er å få, men å gi. For gir du, får du alltid noe igjen. Alltid. Og du føler deg verdifull.

Hertz siterer i boka også visdomsordene til den sveitsiske psykiateren Carl Jung som sier: «Ensomhet kommer ikke av at en ikke har noen mennesker omkring seg, men snarere av at en ikke kan meddele dem ting som en synes er viktige, eller at en anser tanker for viktige, som de andre holder for usannsynlige.»

Det fins nok dem som mener dette er et typisk psykologutsagn – nærmest en slags kunstnermyte. Jeg tror disse er på bærtur. Å være ensom ER langt mer enn å være fysisk alene.

Denne boka er imidlertid først og fremst ei bok om samfunnet vårt, ikke en diagnose om enkeltmennesker fra en doktor. Her framsettes det en temmelig direkte kritikk av vårt moderne samfunn, og særlig den eksplosive utviklingen når det gjelder vårt forbruk av sosiale medier og skjermer i ulike størrelser. Her bør vi nok etter den britiske forfatterens ta rev i seilene alle sammen, gammel som ung – rik som fattig. Og helst snarest mulig – i morra kan være for seint.

Det kanskje mest interessant ved denne boka er at hun legger så stor vekt på arbeidslivet og hva som foregår der. For mange kan nemlig arbeidsplassen være det beste botemiddelet mot ensomhet. Men da må arbeidsplassen legge til rette for det, da må du bli møtt av et arbeidsmiljø, fysisk som psykisk, som tar vel imot deg, gir deg respekt, oppmerksomhet og tillit. Tydelige moderne tendenser i arbeidslivet som åpne kontorlandskap blant funksjonærer og en utstrakt automatisering i industrien og andre steder, er tiltak Hertz ikke akkurat mener reduserer faren for utenforskap og ensomhetsfølelse. Begge deler er bygd på arbeidsgivernes premisser.

Og hva med roboter? Ikke bare på arbeidsplassen, men roboter som er «lekemennesker» - som du kan møte og pleie en slags liksomomgang med. Dette er et fenomen som ser ut til å ha kommet for å bli, som har blitt en større og større industri. Forfatteren advarer mot mye av den fremmedgjortheten som disse fører med seg. Hun skriver for eksempel: «Faren er at en verden der vi har begynt å vise maskiner hengivenhet i stedet for mennesker, og maskinene har overtatt rollen som omsorgspersoner, også er en verden som er fullstendig uforenlig med inkluderende demokrati, gjensidig påvirkning, medfølelse og omsorg.»

I tråd med den betydningen Hertz gir arbeidslivet når det gjelder fenomenet ensomhet, kobler hun også dette til ett av sine løsningsforslag da hun skriver: «Hvis folk skal føle seg mindre isolert og sviktet, er det fremdeles mer vi må gjøre. For som vi har sett, handler ikke ensomhet bare om å føle at ingen bryr seg om en, men også om å føle seg usynlig. Derfor må en del av løsningen på dette århundrets ensomhetskrise være å sørge for at folk blir sett og hørt. Her har utvilsomt fagforeninger en viktig rolle å spille i å forsterke arbeidernes stemmer, også stemmene til arbeidere i oppdragsøkonomien og på hjemmekontorene som risikerer å være utenfor arbeidsgivernes øye og sinn. Det avgjørende er at arbeidere av alle slag har frihet til å organisere seg, og at fagforeningene i større grad taler deres sak.»

Dette låter jo nesten som den vakreste arbeidersang sett fra mange av byggene rundt Youngstorget i Oslo.

Og skulle du ønske en litt mer skjønnlitterær løsning, kan du kanskje også hente inspirasjon fra poeten Haldis Moren Vesaas og hennes «Tung tids tale» som hun skrev under den andre verdenskrigen og i sin helhet går sånn:

Det heiter ikkje: eg – no lenger.

Heretter heiter det: vi.

Eig du lykka så er ho ikkje lenger

berre di.

Alt det som bror din kan ta imot

av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,

må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys,

ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,

barm slår varmt imot barm.

Det hjelper da litt, nokre få forfrosne

at du er varm!

Noreena Hertz har skrevet ei bok som setter fingeren på noe veldig vesentlig, som er på høy tid og som avføder tusenvis av tanker. Og den er et glimrende eksempel på at bøker og litteratur også kan forebygge ensomhet. For det er nemlig sånn at gode bøker kan du utveksle tanker med, de kan du føre dialoger med. Ja, på sitt beste kan du føle det sånn at bøkene og litteraturen ser deg – eller for å snu litt om på den franske filosofen Descartes: Jeg leser, ergo er jeg.