JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Britt Karin Larsen er en forfatter med en stor produksjon bak seg. Mest kjent er hun kanskje for sine bøker om tatere og farende folk rundt Finnskogen. Romanen hennes har dessuten som regel en tydelig politisk brodd. Det er de svakeste av oss hun forsvarer. Helt konsekvent.

I sin siste roman er det helsevesenet, og kanskje først og fremst de som setter rammene for helsevesenets gjøren og laden – helsepolitikerne – som får ei ripe eller tre i lakken.

Jeg-fortelleren i denne romanen er forfatter. En dag får hun en forespørsel om å skrive en politikerbiografi, en biografi om en helsepolitiker som går med en statsministerdrøm i magen. Forfatteren har nylig gitt ut en roman som slo godt an, men et oppdrag som dette har hun aldri prøvd seg på før. Det går dessuten ganske tidlig fram av fortellingen at politikeren har et annet syn på livets viktigste spørsmål enn forfatteren. Han er navnløs i romanen, og heller ikke partiet han representerer nevnes, men hans synspunkter står svært nær Fremskrittspartiets. Sånn rent personlig er han en likandes kar – høflig og med gode manerer. Han har åpenbart gjort en gedigen klassereise. Romanens svakeste punkt er imidlertid at han blir framstilt i overkant klisjeaktig. Mulig det er en tilsiktet framstilling, men han framstår dermed ikke helt troverdig. Kona hans kommer vesentlig bedre fra det.

Forfatteren, derimot, er en langt mer interessant figur. Hun takker ja til oppdraget, kanskje mest fordi hun trenger pengene ved en mulig bestselger, og hun flytter ut til politikerens sommersted for både å gjøre en del intervjuer med ham og for å få den nødvendige ro og konsentrasjon til å skrive.

Og det er denne skriveprosessen vi som lesere følger. Det blir sånn sett en metaroman. Forfatteren driver til alt overmål og skriver på en bok til, en langt viktigere bok enn politikerbiografien, boka om hennes far som fikk et sørlig endelikt. Mens dette pågår, tar både tankene – og ikke minst følelsene – henne med regelmessige mellomrom. Enten hun vil det eller ei. Som oftest vil hun ikke, men verken følelser, minner eller tanker er som kjent så lette å styre. De kommer ofte når vi minst venter det, og ønsker det. De har sin egen agenda, sin egen logikk.

Denne romanen er full av forfatterens tanker og refleksjoner. Hun har et levd liv bak seg med mye smerte. En oppvekst sammen med en mor som aldri støttet eller hadde noen tro på henne, en far som hun aldri møtte, som hun ikke en gang visste navnet på. Og et liv som voksen der hun egentlig uten å ønske det ble tidlig gravid, fikk sønnen Sander med en mann som heller aldri stilte opp. Da sønnen etter hvert ble syk, og til slutt døde, ble det for mye for henne.

Når vi møter henne er hun aleine, den ovenfor nevnte historien er gjennomlevd, men på ingen måte ferdig bearbeidet, den kverner rundt i henne og kommer til henne når hun minst av alt ønsker det. At hun har vært psykisk langt nede i lang, lang tid blir vi også tidlig klar over.

Den navnløse forfatteren har kloke refleksjoner, men kommer seg ikke så mye videre. Refleksjoner som for eksempel denne perlen her: «Noen nøyer seg med å vente, andre reiser for selv å finne det de søker etter, det fører ikke alltid til noe godt, selv om det fører til noe sant, hvor mye sannhet tåler vi?»

Mange sånne – og lignende – spørsmål stiller hun seg hele tida. Noen deler hun med politikeren og kona hans også. Og de svarer etter beste evne. Etter hvert som storyen skrider fram, aner vi at hun blir mer og mer tvilende til prosjektet. Hun går ikke inn i nærgående diskusjoner med politikeren, men det blir tydeligere og tydeligere at hun misliker hans synspunkter mer og mer. Hun blir sintere og sintere, men trekker seg som oftest tilbake til sitt skriverom. Helt til det renner over, og hun får en tanke om hvordan hun kan løse det hele. Og bakom synger hele tida en oppvekst uten altfor mange lyspunkter.

Larsen har ikke for vane å skrive markskrikerske romaner. Heller ikke denne er satt i versaler, men de gjør inntrykk likevel – ja, kanskje nettopp derfor. Politikeren hun har skapt her mener at uansett hvilket utgangspunkt du har i livet, dreier det seg bare om å ta seg sammen, så løser alt seg og du får et anstendig og lykkelig liv. Larsens hovedperson forfatteren viser med all tydelighet at dette slett ikke er tilfellet. Den bagasjen du tar med deg i livet, den som ble pakket i kofferten i tidlig alder, den reiser du aldri i fra, den følger deg resten av livet. Du kan godt forsøke å kvitte deg med den, og svært mange prøver, men lett er det definitivt ikke.

«Som hunder om natta» er en annerledes politisk roman som det ikke går så mange av på dusinet, og som i sin kritikk av et helsevesen som ikke er helt på stell treffer vår pandemiske tid på en skremmende måte. Kanskje vi burde ta helsevesenet vårt på alvor. Sånn denne romanen gjør.