JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Sjangeren kjendis- og idrettsbiografier er – og har alltid vært – svært populært lesestoff. Særlig om den biograferte er kjent over hele landet, særlig når den biograferte nærmer seg en folkehelt. Egil Roger Olsen, mer kjent under klengenavnet Drillo, er en sånn figur. I år kom det endelig ei bok som tar for seg hans eventyrlige liv. For Drillo er litt som Askeladden – hvem skulle trodd at han skulle bergta hele kongeriket?

Drillo er født på Østsida. Ikke av Oslo, men av Fredrikstad. Byen deles av landets lengste elv Glomma i nord-sør-retning, og får dermed en sånn inndeling. Østsida, området rundt Nabbetorp og litt nord for gamlebyen, er et typisk arbeiderklassestrøk. Her var det flust av arbeiderklasseunger som spilte fotball dagen lang på 1940- og 1950-tallet. En av dem var Egil Olsen (født i 1942), sønn av en blikkenslager som kanskje ikke var medlem i Norges Kommunistiske Parti, men han stemte i hvert fall på NKP i årene etter krigen. Som en god del andre i landet, og særlig på Østsiden i Fredrikstad. Drillo fikk denne politikken inn med morsmelka. Og glemte den egentlig aldri.

Skjønt, det er likevel fotballgalskapen og hans nerdete forhold til geografiske kunnskaper som vi vel kanskje synes er det mest påfallende ved denne lille, sære østfoldingen som flyttet til Oslo. Og ble der. Men hans proletære tenkemåte forsvant aldri der han loffet rundt i nedbrettede gummistøvler.

Som kallenavnet mer enn antyder var Drillo en gudbenådet tekniker hva angår fotballferdigheter. Han kunne trikse med en fotball til krampa tok han. Det var både hans styrke og svakhet som spiller. Først på Østsiden, en gang et habilt lag i gamle Østfold fylke. Deretter i Vålerenga og Frigg – som en skulle tro var to klubber som var som natt og dag. Men uansett hvor han spilte, driblet han fra morra til kveld – ikke bare på trening, men også i kamp. Som lagkompis Per Schjerven Olsen i Vålerenga visst nok skal ha sagt: Hvis du sentra til Drillo klokka seks fikk du ikke ballen tilbake før kvart over åtte. Det ble landskamper på Drillo også, men ikke så altfor mange. Her ødela nok denne omtalte driblegleden en del. Det var ikke (og er antagelig ikke) så lett å fortelle hva Drillo skal gjøre, han er konge i sitt eget liv.

Det visste han til gagns da fotballkarrieren var over, og han startet opp som trener. Drillo hadde nemlig satsa på en akademisk karriere. Ikke bare språkfag på universitetet, men også fag på Idrettshøyskolen ble et naturlig studieobjekt. Han var kanskje den først i landet som begynte å analysere fotballkamper på video – og etter hvert på datamaskinen. Drillo gikk vitenskapelig til verks, som en forsker, han ble en statistikker, systematiker og nærmest et fotballpetimeter. Til irritasjon for en del, til glede for andre. Kontroversiell ble han imidlertid under hele sin lange trenerkarriere. For Drillo er ikke fotballspillet estetikk – det handler ikke om et spill som skal se vakkert ut for publikum med en mengde delikate og finurlige pasninger – nei, det handler kun om en ting: Å vinne. Det vil si å skåre flere mål enn motstanderen. Det handler om å være mest mulig effektiv. Fotball er ikke skihopping, i fotball gis det ikke stilpoeng. Å bevise at det er sånn, er Drillos aller viktigste kamp. Og det er denne kampen Fidjestøls bok beskriver sjøl om den altså heter «Mine kamper», og med det signaliserer at den handler om litt mer også.

Boka gir særlig en inngående beskrivelse av glansårene 1990-98, da han var landslagstrener, og som ble toppet med seieren over Brasil i Marseilles 23. juni 1998. Da nasjonen gikk bananas i bygder og byer landet over, og både stor og liten fikk være opp hele natta. Denne begivenheten er det skrevet egne bøker om, men Fidjestøl gjør heller ikke skam på bragden.

Det er et solid idrettsbiografisk verk Fidjestøl her har skrevet. Ei bok av denne typen er et kulturhistorisk dokument. Drillo gjorde toppidrett til noe mer enn bare det. For fotball er ekstremt viktig for svært mange mennesker – ja, for noen er det faktisk liv eller død.

Likevel er nok det faktum at denne boka handler for mye om fotball på fotballens egne premisser min største innvending mot den. Drillo er en så spennende fyr, en så sjelden blomst i et toppidrettsmiljø i kraft av sin sterke interesse for samfunnsliv og politikk, at dette kunne vært utnyttet enda mer. En mann med sterke meninger ute på den ytterste venstre fløy av det partipolitiske landskapet i Norge, er så sjelden vare, så originalt, at det burde vært viet mer plass. Ikke at Fidjestøl underslår Drillos politiske tilhørighet, at han for eksempel har gått på dørene til folk for å selge Klassekampen, men dette får for liten plass i biografien.

Men ellers er det lite negativt å anmerke om denne solide biografien. Som slett ikke er noen ensidig og glinsende hyllest av Drillo, men som også viser hans svakere sider. Skjønt, hovedkilden er og blir Drillo sjøl.

I boka bør det også kunne være noe å tygge på og reflektere over også for de som ikke er fotballnerder. I hvert fall litt.