Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Nicolai Houm debuterte med romanen «Knekk nakken, min venn» for ti år siden. Novellesamlingen «Ale barn er laget av ild, som kom fem år seinere, fikk blandet kritikk – et ikke helt uvesentlig moment da han mot slutten av 2013 ga ut «De håpefulle», en fyldig roman om familien Lindberg. Her møter vi nemlig en forfatter som nok har en del likhetstrekk med Houm sjøl. Men sånt er ikke forbudt i skjønnlitteraturen, snarere tvert imot – det har blitt en sterk trend å benytte seg av eget levd liv og egne erfaringer. Sånn har det for øvrig alltid vært, men vårt tid – som er langt mer åpen og medieorientert enn tidligere epoker – gjør det langt lettere å få øyne på de sjølbiografiske elementer i diktningen.

I «De håpefulle» møter vi Arne og Elise Lindberg, et ektepar som lever mer sammen på tross av enn fordi. Ekteparet får de tre barna Thea, Joachim og Christoffer. Førstnevnte en ballettdanserinne som ikke når helt opp til toppen, Joachim en forfatter som i hvert fall ikke lykkes – verken med livet eller kunsten – og presten Christoffer som gjør tjeneste i Afghanistan. Av de tre er den mislykkede forfatteren familiens svarte får. Og altså den som gjennomlever noen av Houms egne frustrasjoner, som nevnt tidligere. Særlig scenen der han møter en av sine skarpeste kritikere er svært fornøyelig. Anekdotene om forfattere og deres kritikere er mange, og både verbale og fysiske slagsmål forekommer visst. Noen forfattere påstår riktignok at de ikke leser anmeldelser av egne verk, så lavt orker de ikke gå. Ofte er dette forfatternes «hevn» over kritikerstanden og det de oppfatter som inkompetanse. Houms forfatter Joachim leser imidlertid bokanmeldelser av egne verker, og han liker ikke det han leser.

Dette er både en slektsroman og kunstnerroman. Forfatteren skriver tidvis godt, særlig i de humoristiske partiene er han ganske original. Selve storyen har jeg lest mange ganger før. Her er mye frustrasjon over et liv som er lettere i teorien enn i praksis, et liv som ikke alltid blir sånn som planlagt eller ønsket. Vi kan jo håpe, det er håpet denne romanen handler om.

Teksten er medrivende de to hundre første sidene, etter hvert blir den noe utflytende og uten det nødvendige drivet som tvinger leseren til å bla febrilsk videre. Romanen slutter med at de tre Lindberg-barna forsøker å samle restene av sine liv i en slags familiær nestekjærlighet der blod er tykkere enn vann. Født som de er på vestkanten, greier de seg nok, men særlig sympatiske er faktisk ingen av dem – heller ikke presten. Men det er ikke forfatteren sin skyld. Livet gir og livet tar. Og til slutt banker det også et lite hjerte i Theas mage. Dermed lever slekten Lindberg videre.