JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hver måned spiser over 90 prosent av alle barn i USA på McDonalds, dette kan vi lese i boka «Fastfood-nasjonen» av Eric Schlosser, ei bok som riktig nok er skrevet for 20 år siden, men det er ingen nevneverdig sterk grunn til å tro at det er så veldig mye annerledes i dag. Og opplysningen er uansett skremmende for de aller fleste av oss – antagelig alle de som ikke tjener penger på hamburgere, pommes frittes og någå attåt. Og de fins sjølsagt, og de er blant verdens rikeste menn. Nå er det i og for seg ikke noe kriminelt i å tjene penger, heller ikke milliarder, men det skjer ikke så helt sjeldent at på veien dit må det foretas noen shortcuts som langt ifra er etisk spiselige. Hvis etikk står på menyen da, den gjør som kjent ikke det overalt.

Og det skal ikke stikkes under stol – denne boka er slett ikke fri for moralsk indignasjon fra forfatteren Schlossers side. Han er ikke bare mer enn skeptisk til svært mange sider ved den amerikanske fastfood-industrien – der McDonalds altså er kongen på haugen – men avdekker også hvor mye denne industrien henger sammen med mat- og næringsmiddelindustrien generelt. Og han dokumenterer hva industrien betyr for folk flest. Det som i beste fall startet som en god idé for amerikanere flest på 1970-tallet da lønningene deres stagnerte, et tilbud om billig mat som kunne tilberedes overalt og på kort tid. Til og med hippiebevegelsen på 1970-tallet gikk på limpinnen uten at dette er tema i Schlossers bok.

Hva er så temaet i «Fastfood-nasjonen»? De er mange, og hans kritikk av fastfood-markedet treffer ikke bare McDonalds, men de fleste andre merkevarer på dette feltet også. Og dem er det utrolig mange av sjøl om de store her som ellers på det kommersielle torget sjølsagt prøver å kvitte seg med de små – ja, ønsker å ha den totale kontrollen. Sådan fungerer jo som kjent kapitalismen. Her som der.

Og apropos kapitalismen – det er vanskelig å lese denne boka uten å bringe inn akkurat det begrepet, et begrep som en gang smakte litt vondt, men som i dag virkelig er blitt rehabilitert til en gedigen gourmetfest i den vestlige delen av vår verden. Schlosser er innom den problemstillingen også så vidt, og setter vel grenseovergang til sånn omtrent 1989 da Berlinmuren revnet – the day the communism die. Da kapitalismen sto igjen på den kalde krigens arena som den eneste seierherre.

For kunne denne utviklingen, eksplosjonen av fastfood-industrien – ikke bare i USA, men også i store deler av verden – vært mulig om det ikke alltid dreier seg om å tjene mest mulig penger? Og gjøre akkurat det fort, rått og brutalt? Forakte fagforeninger som pesten? Gi blaffen i dyrevelferd, i matsikkerhet, i respektable arbeidsforhold for de som produserer, tilbereder og serverer oss maten? Kan fastfood-industrien overleve uten at ungdom verden over betales langt under det som er anstendig for et arbeidende menneske? Neppe. Dette bruker denne boka mye trykksverte på å få fram. Og det gjøres svært så overbevisende sjøl om forfatterens sterkeste uttalelser har fått kjørt seg i årene etter at boka ble lansert. Skjønt, det har naturlig nok i all hovedsak vært bransjen sjøl som har tatt til motmæle. Noe annet ville da også vært relativt merkelig. Som vi veit mangler ikke amerikanske advokater, ei yrkesgruppe som har vokst seg rimelig stor og sterk over there, arbeid for å redde formuene til mangemilliardærene.

Mye i denne boka kan altså leses som tradisjonell kapitalismekritikk, men det som kanskje er sterkest og berører de fleste mest er det ernæringsfysiologiske perspektivet som den første setningen i denne teksten indikerer. Fastfood-maten er nemlig ikke sunn heller, også det ligger for så vidt i kortene her. Billig mat er sjelden eller aldri sunn. Det er derfor den er billig. Alt henger sammen med alt. Schlosser problematiserer den voksende fedmen i befolkningen generelt og blant ungdommen spesielt (fastfood er jo ungdommens middagsmat), i verden generelt og USA spesielt. At McDonalds og alle de andre i denne gutteklubben grei må bære mesteparten av skylda for dette, er Schlosser lite i tvil om.

Er det så ikke mulig å gjøre noe med dette om vi misliker det så sterkt (ikke alle misliker fastfood)? Forfatteren er innom en del politiske restriksjoner som kan legges på denne industrien, fra jord til bord, så å si. Men da dukker det opp et annet problem som kanskje er mer aktuelt i USA enn i de fleste andre industrialiserte vestlige land. Mange politikere er kjøpt og betalt, det foreligger økonomiske bindinger her som aldri må undervurderes når amerikansk politikk skal analyseres. Som kjent koster det noen dollar for å bli valgt inn som politikker i USA.

Eric Schlossers beste argument blir dermed å appellere til forbrukerne. Slutt og kjøp fastfood! Vi kjenner igjen argumentet – er det ikke i bunn og grunn det samme som brukes for å bli kvitt harryhandelen ved grensa mellom Sverige og Norge? Skjønt, argumentet er kanskje mer salgbart enn å kvitte oss med kapitalismen som sådan? For så langt går heller ikke Eric Schlosser. I hvert fall ikke i denne lesverdige boka.