JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Leon Bashirs film «Gjengangere» lanseres som Norges første fengselsfilm. Og kanskje har vi neppe tidligere på film fått være med på innsiden av et norsk fengsel og se hvordan fangene har det. For det mest unike med vinklingen i denne filmen er at den er sett fra fangenes ståsted. Beskrivelsen av de få fengselsansatte som er med her, lider under dette perspektivet. Riktignok er det film – fiction – men beskrivelser av fengselsbetjenter i en film som denne kunne vært noe mer realistiske. Særlig den mannlige fengselsbetjenten faller litt gjennom.

Når det gjelder beskrivelsen av fangemiljøet, treffer Bashir derimot godt. Kanskje er det noe amerikanisert, men de overdrivelsene som Bashir gjør seg skyldig i, får i hvert fall fram poenget. Den sterkestes rett rår, her er det gjengkultur, her er det ingen kjære mor. Kjære mor sitter nemlig hjemme og sørger over sønnene sine. Noe hovedpersonen Josef i filmen blir et sterkt offer for. Filmregissør Bashir er alfa og omega i filmen. For i tillegg til regi, har han også skrevet manus, produsert filmen og spiller Josef. Det er liten tvil om at han også har erfaring fra et opphold bak murene.

Og Bashir kommer ikke så dårlig ut av dette. Han soner sammen med mange råtne egg, mange bad guys, mange skakkjørte skjebner som slett ikke gir ved fengselsdørene. En av dem går for eksempel under klengenavnet «Lille Hitler». Mens Chris, en novise i dette miljøet, er hans rake motsetning. Bashir som rollefiguren Josef er filmens good guy. Likevel går det galt. For meg er filmen et godt innlegg, et godt dokument – ja, enda et argument for at fengsel ikke virker.