JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Fra tid til annen kommer det ut romaner som raskt rubriseres under etiketten «sosialdemokratiske». Lena Anderssons «Sveas sønn» er en sånn tekst. I Norge har vi vår egen «Seierherrene» av Roy Jacobsen, ei bok i samme ånd, om enn noe bredere anlagt – noe mer pratsom. Anderssons bok overlater nok mer til lesernes egne skaperevne og fantasikraft enn Jacobsens krønike over 1960-tallets Norge.

Det handler i «Seas sønn» om Ragnar Johansson, en virkelig medelsvenson som tar livet på det blodigste alvor. Ragnar er Sveas sønn, ei dame som hele det moderne Sverige er snytt ut av. Bondedattera som er nøysomheten personlig – som er av den gammeldags sorten.

Noe gammelmodig vil nok de fleste si at Sveas sønn Ragnar også er. For epler faller sjelden langt fra stammen, noe av logikken i denne romanen er nettopp det. Skjønt, Ragnar er en mann av sin tid, han sverger til vaskemaskin og hurtigmat – han vil ikke være bakstreversk, han vil være effektiv og moderne. Men sosialdemokrat er han på sin hals. Han beundrer Oluf Palme, han beundrer det svenske Folkhemmet. Ja, det er vel egentlig Folkhemmet denne romanen er en skjønnlitterær tolkning av.

Ragnar har en klar retning i livet. Han finner tidlig ut at håndverkeryrket er hans bane. Møbelsnekker en fin levevei. Men fart i livet hans blir det ikke før han gifter seg med Elisabet og får en sønn og en datter. Som foreldre flest vil han at barna skal bli som han, eller kanskje enda mer presist: At de skal bli sånn han aldri ble, at de skal virkeliggjøre hans knuste drømmer og ambisjoner.

Stikkordet blir idrett. Ungene må dyrke kroppen. Ikke stykkevis og delt, men helt. Ragnar har planer for sine barn, sånn pappaer ofte har – sønnen Erik blir syklist og datteren Elsa langrennsløper. Ikke på hobbybasis, sjølsagt – her er det alvor. Ragnar ser ikke noe poeng i å delta for moro skyld. Gleden kommer først til uttrykk når du vinner. Ikke over deg sjøl, men over andre. Det gjelder å være best. Her er hans kanskje litt på kollisjonskurs med sosialdemokrater flest, men Andersson har nå skapt han sånn.

Ungene henger da også med en stund, sånn utallige andre unger har gjort gjennom tidene både i Sverige, Norge og alle andre steder. Men en dag gidder de ikke mer, en dag trenger andre deler av livet seg på. Det skjer med Erik og Elsa også. Til pappa Ragnars store fortvilelse. Kan han ikke leve sine drømmer gjennom barna – hva skal han leve for da?

En sånn historie kan være lett å ødelegge med svulstige ord eller mange sidekommentarer eller sarkasmer. Lena Andersson gjør ikke det. Hennes språk er sobert, folkelig og rett fram. Romanen er verken en analyse av det moderne Sverige i sosialdemokratiets tidsalder eller en politisk vekkelsesroman. Den er mer en ganske klinisk og presis fortelling om ei tid som allerede har passert solnedgangen, ei tid som det kanskje ikke en gang er noen grunn til å lengte tilbake til. Anderssons forteller gjør da heller ikke det – det er ikke et snev av nostalgi verken på eller mellom linjene her.

«Sveas sønn» er en vakker roman om en tidsepoke. Konsentrert fortalt, nennsomt skildret som bare god skjønnlitteratur kan.