JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Espen Haavardsholm, en forfatter fra den legendariske profilkretsen, har en mengde bøker i de aller fleste sjangre i sitt litterære belte. De tre siste har handlet om Nils Hå, forfatterens alter ego. Romanen «Utfor» er den fjerde i rekka.

Vi er i Oslo, vi er stort sett et sted mellom Sagene og Skillebekk. Det er tidlig 1960-tall, dette tiåret som både Roy Jacobsen og Lars Saabye Christensen i norsk samtidslitteratur har dvelt lenge og vel ved. Tiåret er også kilde for utallige skarpskodde refleksjoner hos Haavardsholm som er noen år eldre enn de to nevnte kolleger.

«Utfor» er en oppvekstroman, nesten i en slags feel good-style, til tross for at det ikke bare er godvær her heller. Uvær og stormkast kommer når du minst venter det. Nils, som oftest på svensk vis bare blir kalt Nisse, har rukket å bli 15 år. Det samme har kompisen Zacharias, eller bare Zakk. Klengenavn var svært vanlig på 60- og 70-tallet, i hvert fall blant gutta. Nisse og Zakk er opptatt av sport, kinofilm og politikk, brorparten av handlingen her utspiller seg om lag i samme øyeblikk som partiet Sosialistisk Folkeparti dannes, partiet som felte Gerhardsens tredje regjering i 1963 på bakgrunn av ei gruveulykke på Svalbard. Dessuten var den kalde krigen på sitt mest frosne, cubakrisa lå rett om hjørne. Kompisene er venstreradikale, de er opptatte av sånt. Dessuten digga de Marilyn Monroe, som kanskje ikke var like politisk korrekt, men kanskje hadde hun slektninger fra Haugesund?

Men hva er 15-åringer ellers opptatt av? Jenter, sjølsagt. Nisse og Zakk kaster lange blikk etter de jevnaldrende venninnene Nora og Ester, men jentene er som seg hør og bør mer interesserte i gutter som er litt eldre enn dem. Og gjerne gutter med motorsykler. Så det tar litt tid før de to parhestene får draget, og når de først får draget, blir det litt klining i mørket på kinoen, deretter starter moroa.

Dette er, vil jeg tro, veldig gjenkjennelig for de fleste – gutter som jenter, menn som damer. Å være forelska er noe av det flotteste livet kan gi deg, samtidig antagelig det aller verste om ikke kjærligheten går helt på skinner. Og det gjør den aldri, påstander om det motsatte finner du bare i den kulørte ukepressen – og det er bare løgn og fanteri. Kjærligheten er som ei rose, den er vakker, men aldri uten torner.

De fire turtelduene i denne romanen drar ut av Oslo ei helg, de drar til ei hytte på Hvaler. Det blir en skjellsettende tur. Her gjøres de første forsiktige tilnærmelser av mer intim art, her er det umulig å holde kortene helt inntil brystet, her slippes betroelser og familiehemmeligheter ut av sekken. Nisse kommer hjem med skrubbsår både her og der, men mange sorger og erfaringer rikere.

Jeg skal ikke røpe hvordan dette går videre, mer enn at det er en gripende fortsettelse i vente her. Hvem veit hva livet vil bringe når du bare er 15 år gammel og alt egentlig ligger temmelig åpent. Sjølsagt spiller oppvekst, klassebakgrunn og mye annet en vesentlig rolle for hvordan det går med deg her i livet, men livet består av så mye, mye mer. Dypest sett er det nettopp dette denne romanen handler om. Hva ville skjedd dersom, hvis, at …? Det får vi aldri vite, men vi slutter aldri å tenke på det, vi tar denne undringen, dette spørsmålet med oss helt til gravens rand. Haavardsholms roman handler også i all sin tilsynelatende letthet om disse eksistensielle spørsmålene – om valg, om kjærlighet og om tårer og tenners gnissel. Romanen avsluttes med en kort epilog der et par av hovedpersonene treffer hverandre igjen lang, lang tid etterpå. Et nydelig kapittel som viser nostalgiens evige relevans, men også berettigelsen i det berømte sitatet av den danske filosofen og dikteren Søren Kierkegaard: At livet må leves forlengs, men kan kun forstås baklengs. Det er en bitter eksistensiell erfaring, det er livsvisdom bare eldre mennesker fullt ut forstår rekkevidden av. Espen Haavardsholm har gitt et flott dikterisk bidrag til den forståelsen. Altoppslukende begivenheter i barn- og ungdomstid kan bli med deg resten av livet, de kan gi livet ditt retning, men det er også et liv på baksiden av dette. Et liv du bør prøve å gjøre det beste ut av. For vi har bare ett. Liv. Og dette er det viktig å verne om, enda det er vakkert og vanskelig, men da er det nyttig å lytte til Nordahl Griegs verselinjer: vi vil ta vare på, skjønnheten, varmen, som om vi bar et barn, varsom på armen.