JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I Norsk Biografisk Leksikon står det at Sigbjørn Hølmebakk var et kjempende menneske, som etter alt å dømme vant nye krefter ved å være i kamp. Sønnens biografi om ham bekrefter dette utsagnet til fulle.

Det var Tarjei Vesaas og Johan Falkberget som fikk meg til å begynne å lese voksen skjønnlitteratur, men det var Sigbjørn Hølmebakk som bidro til at jeg aldri sluttet.

1979 – året jeg aldri glemmer

Vi skal helt tilbake til 1970-tallet når det gjelder både Vesaas, Falkberget og Hølmebakk. Jeg hadde en søster med navn Eva som hadde møtt sistnevnte. Hun var blitt bergtatt. Av både mannen, forfatteren og politikeren. Hun var ikke aleine om det på den tida. De delte politisk grunnsyn. En dag fortalte Eva meg at jeg måtte lese romanen «Karjolsteinen». Jeg hadde et sterkt forhold til Eva, særlig på den tida – og gjorde som hun anbefalte. Hun var en sterk personlighet, hun var det vi ofte kaller hel ved. Men som så ofte med hel ved så brant hun i begge ender. Dermed ble hun heller ikke mer en 54 år gammel da hun for 18 år siden døde, nesten like sliten av livet som de som blir dobbelt så gamle.

Etter «Karjolsteinen» var verden min også helt forandret. Noen år seinere, i 1979, gikk jeg på Bokhandelskolen, en skole som ikke eksisterer lenger. Den var eksamensfri, men vi skulle likevel skrive et par oppgaver for å få skoletida godkjent. En om en utenlandsk forfatter, og en om en norsk forfatter. Jeg valgte sjølsagt å skrive om «Karjolsteinen». Det førte også til at jeg helt mot slutten av skoletida fikk anledning til å møte Sigbjørn Hølmebakk i levende live. Det møtet glemmer jeg aldri. Jeg ga ham oppgaven min, og om jeg ikke husker helt feil – og ikke bare ønsketenker i ren euforisk nostalgi – så takket han vennlig for det og antydet noe om at det var en ære å bli gjenstand for noe sånt. Den kvelden på Bokhandelskolen var den første og eneste gangen jeg møtte ham. 25. november to år seinere døde han av kreft. Bare 59 år gammel. Da hadde han nettopp restaurert det røde trehuset som kalles Hønse-Lovisas hus og ligger på Sagene i Oslo, like ved Bejerbrua.

Biografen

Sigbjørn Hølmebakk fikk åtte barn med tre forskjellige kvinner. Hans førstefødte Arnstein har nå skrevet en murstein av en biografi om sin far. Der også sønnen får stor plass. Derfor et par ord om han også.

Arnstein er født i 1945 i Stavanger. Han er faglært platearbeider fra Nylands Verksted i Oslo. I 1983 til 1985 tok han Norsk Journalisthøgskole. Han har en variert bakgrunn fra arbeidslivet – både som tillitsvalgt og arbeider på gulvet. Og har vært sjømann, trikkekonduktør, skipsverftarbeider og oljearbeider offshore. Som journalist har han jobbet i AOF-magasinet Fakkelen, i NRK, i avisene Vestkysten, Klassekampen og Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad. Han har dessuten jobbet i Norsk Kommuneforbund/Fagforbundet – og skrevet bøkene «Den stygge andungen», «En kraftkar på 80», «Den siste formannen», «Velferdsarbeiderne» og «Ingen søndagsskole» – de tre siste er historien om Norsk Kommuneforbund/Fagforbundet. Arnstein Hølmebakk er med andre ord en sønn som gikk i noen av farens fotspor, men slett ikke alle. At de ikke bestandig var helt på talefot, verken privat eller politisk handler også denne biografien om forfatteren, filmskaperen, folketaleren og faren Sigbjørn Hølmebakk om. Og fra informerte kilder veit jeg også at min søster Eva og biografen en gang traff hverandre. Det ryktes at de fort fant tonen, uten at dette har så mye med denne teksten å gjøre. I dag er dette historie.

Kunstnerspire

Hvem var så Sigbjørn Hølmebakk? Det enkleste og korteste svaret er at han var så veldig mye. For også han brant i begge ender, det var så uendelig mye han skulle ha gjort – det blir ofte sånn med mennesker som ikke tror på det evige liv, som tror at det jordiske livet er vår eneste sjanse til å få realisert drømmer, håp og lengsler.

Sigbjørn, som sønnen konsekvent benevner han som i denne boka, ble født 2. februar 1922 – altså 2.2.22. Han var fra Feda, ei lita bygd nesten så langt vest det er mulig å komme i Agder – ikke langt fra Rogaland. Flekkefjord var det nærmeste tettstedet. Faren var sterkt religiøs, noe som satte sine spor også i Sigbjørn. Kanskje mest i form av at han hele livet var en tviler, noe som er mesterlig tematisert i den nevnte romanen «Karjolsteinen».

Sigbjørn skilte seg tidlig ut som en mann med kunstneriske interesser. Først var det kulturens relativt nye medium filmen som grep ham, deretter ble det mer og mer ren skjønnlitteratur. Den eneste sjangeren han vel aldri prøvde seg på var lyrikken. Åtte romaner, to novellesamlinger, ei barnebok og en mengde artikler som også ble samlet i bokform fikk han skapt i sitt nokså korte kunstnerliv. For eksempel artikkelsamlingen med den talende tittelen «Ta ikke denne uro fra meg», som faktisk ble gitt ut etter hans død. Ved Feda skole er det også reist en byste av Sigbjørn der nettopp denne setningen er risset inn. Den skjønnlitterære debuten kom i 1950. Det kanskje mest overraskende ved hans skjønnlitterære produksjon er at tekstene ikke er eksplisitt politiske – sjøl om jo alt dypeste sett er politikk, også diktede romaner.

Politikeren

Men utenfor litteraturfeltet, utenfor kunstens domene, ble Sigbjørn mer og mer politisk – ja, da det ble uro i Arbeiderpartiets rekker på slutten og 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet, særlig på grunn av utenrikspolitikken og NATO-medlemskapet, ble han en av stifterne av Sosialistisk Folkeparti i 1961, partiet som seinere først gikk over i et kortvarig valgsamarbeid og ble hetende Sosialistisk Valgforbund til det fikk sitt nåværende navn Sosialistisk Venstreparti. Men da ville ikke Sigbjørn være med lenger, da meldte han seg like godt inn i Norges Kommunistiske Parti, en av partene i valgsamarbeidet. Der ble han imidlertid ikke så altfor lenge, men det politisk venstreradikale synet beholdt han – livet ut. Skjønt, AKP-ml kunne han ikke noe med. Dermed endte han opp i en del feider med sin sønn og biograf som mer og mer nærmet seg ml-bevegelsen før han til slutt ble en del av den.

Skjørtejegeren og broren Gordon

Biografen skjuler heller ikke i boka at faren var ganske glad i damer. Og at damene også likte Sigbjørn. Dette kan det virke som han ikke var så veldig stolt av, men det ble nå åtte barn av det. Kontakten med barna var imidlertid så som så. Den sterkeste kontakten hadde Sigbjørn i tidlige år med sin seks år yngre bror Gordon. Broren var den eneste Sigbjørn kunne snakke litteratur med. Så endte da også Gordon opp i stillingen til Sigurd Hoel i Gyldendal som redaktør for forlagets utenlandske skjønnlitteratur. Men også Gordon klarte Sigbjørn å bryte med en liten periode. Gordon hadde en langt mer borgerlig innstilling til det partipolitiske liv, og når Sigbjørn ble rødere og rødere, ble det too much for Gordon. De brøt kontakten i en lang periode på politiske grunnlag. Gordon som døde i 2018, traff jeg også en gang i livet. Det var på hytta hans på Finnøya rett utenfor Lindesnes. Hovedgrunnen til at jeg var der var fordi jeg var blitt invitert av kona hans Inger Sofie som jeg den gangen på begynnelsen av 1990-tallet jobbet sammen med i Norsk Faglitterær Forfatterforening. Inger Sofie husker jeg kanskje best fordi hun introduserte meg for forfatterskapet til den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard, mens Gordon var en fest å diskutere litteratur med – han var nærmest som en Sareptas krukke. Jeg sugde inn hans kunnskaper om litteratur som en svamp.  

Økonomisk ruin

Den vondeste delen av denne biografien er utvilsomt Arnsteins forhold til sin far, eller kanskje mest vice versa. Sigbjørn var nemlig ikke den mest tilstedeværende far, han hadde tilsynelatende nok med sitt kunstnerkall – og damene. Dessuten var – og er – det vanskelig for en kunstner med så stor livsappetitt å få de økonomiske endene til å møtes. Sigbjørn var i perioder av livet en økonomisk ruin sjøl om dette aldri har vært noen fullgod grunn til å forsømme omsorgen for sine barn. Arnstein skriver da også til tider ganske sårt om hvor mye han til tider savnet faren sin. Istedenfor å møte ham fysisk, måtte han stort sett lese om ham i avisa. Helt til han ble voksen og flyttet ut av redet bodde Arnstein hos sin mor i Oslo.

En ruvende biografi

Hva så med boka – er den leselig? Riktig nok er den tykk – ja, på nesten 800 sider. Så du kan ikke la deg skremme av en massiv tekst om du skal begi deg i kast med denne. At den innholdsmessig er gjennomarbeidet fra første til siste side er det liten tvil om. Arnstein fører et godt og flytende språk, han veksler mellom nærhet og distanse til sin far og andre personer i familien som betyr mye for ham. Dette er en vanskelig balansegang, men blir profesjonelt utført. Noen vil kanskje mene at biografen skulle latt være å inkludere seg sjøl såpass sterkt i denne historien som han gjør. Jeg er definitivt ikke av dem. At Arnstein sjøl har en viktig rolle i denne biografien er ikke bare et originalt grep, men det fungerer også uten at det verken blir kleint eller pinlig å lese om. At Sigbjørn og Arnstein hadde sine feider sier også mye om forfatteren, filmskaperen, folketaleren og faren. Dette har blitt en ruvende biografi om en viktig person i det skjønnlitterære og partipolitiske Norge, en mann som akkurat som Reiulf Steen visste at hjertet lå på den venstre sida av kroppen. Og blindtarmen på den høyre.