JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg har aldri vært gift. Derfor hører det kanskje med til livets svært mange paradokser at av alle teaterstykker jeg har sett i mitt liv, og det er ikke så få, rangerer jeg nesten uten unntak ekteskapsdramaer over alle. August Strindbergs «Dødsdansen» er ett av disse, jeg har sett flere oppsetninger av det tidligere, lest det mange ganger i bokform – ja, til og med skrevet eksamensoppgave om det den gangen jeg nærmest var besatt av teater. I disse dager går stykket på Nationaltheatrets hovedscene – flyttet fra teatrets biscene på Torshov.

Og hvilken fest av en forestilling det har blitt! Regissør Aune har heldigvis ikke falt for fristelsen til å gjøre en supermoderne versjon av denne teaterklassikeren, kaptein Edgar er sågar kledd opp i militæruniform fra tida Strindberg skrev dramaet. Akkurat sånn jeg helst vil at det skal være.

Som nevnt er dette et ekteskapsdrama. Og av den bitre sorten. Alice og Edgar bor på ei lita øy. Han er utkommandert dit, sånn er det å være en militær. Ekteparet hater hverandre, det har de gjort i 25 år – ja, det er faktisk 25 år siden de ble gift da stykket starter. De påstår de aldri har hatt en lykkelig dag sammen.

Helt uventet får de vennen Kurt på besøk. Han har heller ikke hatt det særlig lett de siste 15 årene, men i motsetning til Alice og Edgar, har han i hvert fall klart å bli skilt. Og med det røyk barna også. Det er alltid barn med i Strindbergs dramaer, og de er alltid til besvær på ett eller annet vis. Sånn også her. Kurt er også mannen, eller vennen, som spleiset Alice og Edgar i sin tid. Skjønt, det vil han ikke innrømme.

Vi skulle kanskje tro at med Kurts ankomst ville ekteparet roe seg noe ned, slutte å kaste dritt på hverandre. Den gang ei. Det blir om mulig enda verre. Både Alice og Edgar vil gjerne fortelle Kurt om hvem som har det verst i ekteskapet. Kaptein Edgar er en skikkelig grinebiter, han hater alt og alle. Til og med seg sjøl, kan det se ut til.

Sett under ett er det nok heller ikke helt riktig å si at de to hater hverandre, det er nok mer snakk om et kjærlighetshat. Og det blir ganske raskt klart for salen at dette stykkets hovedproblemstilling ikke nødvendigvis trenger å være plassert i ekteskapet, det kan utmerket godt egne seg som illustrasjon på andre nære relasjoner også.

Det er et ganske strippa stykke Nationaltheatret her har satt opp. Hvis vi trekker fra pausen, varer det i om lag en time og tjue minutter. Jeg har sett lengre versjoner av det. Og litt usikker er jeg på om den intense handlingsgangen i denne versjonen er det beste grepet. Intensiteten blir sjølsagt større når det hele blir så presset, samtidig mister vi noe av varigheten – det at denne krangelen, de sterke infamitetene varer og varer, nærmest til døden skiller de ad. For dette handler jo om døden som tittelen også mer enn antyder. Edgar er dødssyk, et faktum som Alice tross alt har et ambivalent forhold til. Gleder eller gruer hun seg til å bli aleine, til å bli fri, som hun kaller det.

Det er litt av et stjernelag av skuespillerne vi får møte er. Pia Tjelta spiller en sur, giftig Alice som samtidig ikke mangler erotisk tiltrekning, særlig på Kurt. Svært vanskelig å bli glad i, antagelig akkurat som Strindberg ville ha ønsket det – så kvinnefiendtlig som han tross alt var. Thorbjørn Harr spiller seg mesterlig opp som Kurt, problemene hans siver sakte og sikkert ut av ham. Han er den klart minst verbale av de tre, og mer bitter enn sint. Men slett ikke uten følelser av både det ene og andre slaget.

Sterkest spiller likevel Jon Øigarden i sin rolle som Edgar. Både det han eksplisitt uttrykker og det som forblir mer skjult, turnerer han som den svært gode karakterskuespilleren han er. Han kan i starten kanskje se noe endimensjonal ut, men det er Strindberg som har «lagd» ham, vi møter flere sider av Edgar etter hvert. Øigarden blåser liv i dem alle.

«Dødsdansen» er et stort teaterdrama, skrevet av en av verdens sterkeste dramatikere og forrykende framstilt av gode norske skuespillere. Det fortjener mange besøkende.