JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den svenske journalisten Bennedith drar til Madrid i Spania på et tre måneders skriveopphold. Hun er spanskkyndig hva språket angår og har fått et stipend som dekker det meste av de økonomiske utgiftene. Dette er utgangspunktet for «Kjøttets tid», Lina Wolffs tredje roman siden debuten i 2009. Den forrige romanen «De polyglotte elskerne» fins også på norsk, en tekst hun fikk den prestisjefylte Augustprisen for. Så her var leserforventningene relativt høye.

Bennedith er et sosialt menneske sånn noen skribenter, tro det eller ei, kan være. Det tar ikke lang tid etter at flyet har landet før hun først møter Mercuro Cano, en merkelig skapning som føler seg forfulgt av nonnen Lucia. Deretter møter hun Miranda som har ansvaret for ektemannen Santiago. Han lider av Alzheimer og kan til tider være ganske voldelig og ubehagelig å ha med å gjøre. Bennedith sier ikke nei til noen av disse. Hun blir samtalepartner og elskerinne med Cano, hjelpepleier for Santiago. Om det er journalistikken som gjør henne så nysgjerrig på livet, sier forfatteren ikke noe eksplisitt om, men denne sosialiteten fortrenger enhver form for skriveplaner. Men hva gjør vel det? For sånt blir det romaner av, de krever jo som kjent helst litt handling. Og det kan være greiere å forholde seg til enn en skribents refleksjoner fra en liten leilighet i Calle Goya i Madrid.

Handlingen i denne teksten er det imidlertid ikke så enkelt å gjengi sånn fra a til å, men både kjærlighet og mord inngår som ingredienser. Heller ikke det pleier å skade et fiktivt plot.

Men hva handler det «egentlig» om? Tja, si det! Fortellerstemmene som veksler mellom tredjeperson og jeg-forteller, formidler åpenbart et kritisk blikk på samtida. For vi er altså i kjøttets tid. Ikke nødvendigvis forstått helt bokstavelig, men i mer metaforisk forstand. Riktig nok er vi innom et slags realityshow på nettet med denne tittelen, men det er vel mer rimelig å tolke kjøttets tid som et fravær av åndelighet. For her tematiseres det kroppslige, det legemlige som noe allestedsnærværende, noe dominerende og herskende – blant annet eksemplifisert ved den temmelig ufordragelige og åndsforlatte Johnny som dukker opp nærmest som lyn fra klar himmel.

Bennedith får seg virkelig en strabasiøs reise under sitt stipendopphold i Madrid. Et fengselsopphold hører også med til dette. Om hun lærer så mye av det, er ett av spørsmålene det er mulig å stille til denne teksten – ja, det er en av flere løse tråder i romanen. Og hvordan går det med Soledad Ocampo, Mercuro Canos kone og store kjærlighet, som trenger et nytt hjerte for å overleve?

For de fleste av romanens karakterer overlever, de klarer seg greit. Om samfunnet som helhet klarer seg like godt, forblir også et ubesvart spørsmål. Jeg kan ikke se at denne teksten redder noe som helst. Men det var kanskje heller ikke meningen.

Dette er en roman som var god å lese, den lodder i dybden, men det var likevel vanskelig å forstå hvor bunnen egentlig er. Og kanskje er den akkurat som livets veier – både uransakelig, gåtefull og bunnløs.