JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hvem kan med hånda på hjerte si de kjenner japansk litteratur? Si de har lest mer enn noen tekster av Haruki Murakami og kanskje Kenzaburo Oe? Hvis svaret er nei, har dere nå sjansen til å bli kjent med 35 japanske forfattere i den mursteinstykke antologien «Knakketiknakk». Mer eller mindre korte fortellinger som spenner over et vidt felt og er på langt nær så fremmedartet som kanskje mange ville tro. Boka er i tillegg forsynt med et interessant forord der vi presenteres for en kortversjon av Japans moderne historie og skjønnlitteraturens plass i denne.

Temaene er som nevnt mange, men noen går igjen i flere av fortellingene. Kjærlighetsmotivet er nesten alltid til stede – sånn er som regel skjønnlitteraturen verden over. Refleksjoner rundt kjønnsrollemønster likeså. Her fins også til og med proletarlitteratur, interessant nok i et land der opposisjonell tenkning ikke tradisjonelt har stått i høysete. I Japan følger man som oftest tradisjonen, her bukkes det for nedarvede skikker og gammel visdom. Å si at tekstene i denne antologien er grensesprengende ville være å overdrive sterkt, men det er nok flere av perspektivene fra særlig noen av de kvinnelige forfatterne som vil overraske i sin streben på å komme noen hakk videre med kvinnefrigjøringen. Tradisjon versus modernitet er for så vidt et tema i seg sjøl i flere av tekstene.

Den mest oppsiktsvekkende fortellingen og som gjorde sterkest inntrykk på meg, er «Menneskestolen» av Ranpo Edogawa. Tekstens forteller er møbelsnekker. Og en dag finner han på å sy seg sjøl inn i en forseggjort lenestol. Hva dette fører meg seg når det kommer folk som vil sitte i stolen, er fornøyelig lesning.

Men veit du ikke mye om Japan, så veit du vel i hvert fall at datoene 6. og 9. august 1945 er dager ingen japaner kommer utenom. Da falt de to atombombene over Hiroshima og Nagasaki, da viste USA hvor klesskapet skulle stå, da viste Onkel Sam sitt verdensherredømme på en måte som det internasjonale samfunnet til dags dato ikke har sett maken til. De to begivenhetene tvang Japan til å kapitulere i krigen mot USA – noe som også var hensikten. Og det fikk den japanske keiseren, som hadde status som Gud, til å snakke offentlig for første gang 15. august samme år. Japan ble aldri det samme etterpå.

Atombombene er viet plass i flere av tekstene i antologien. Det er sterk lesning. Med kirurgisk presisjon får vi skjønnlitteraturens stempel på timene etter at bombene falt.

De 35 fortellingene i denne boka ga meg mersmak på japansk litteratur. Antagelig er det noe av hensikten med utgivelsen også. Og fortellingene viser at det ikke trenger å være så stor avstand mellom Gudbrandsdalen og Tokyo. Eller for å si det med Cornelius Vreeswijks berømte ord: Samme kapitalisme der som her.

Nysgjerrig på Japan? Les Knakketiknakk!